- Det er morsomt at folk tar etter Aleks' spåklige finurligheter, for selv om han bruker gale ord, er de ofte mer presise enn de vi bruker i vårt daglige språk, sier Jonathan Safran Foer.
Nå kan vi bare vente på at ord og uttrykk som "å være på tallrike taleføtter med hverandre", "å fabrikkere komikveld" og "å galle noen" begynner å innta det norske språket. Men boken er ikke bare gøyal slang, det handler også om døden, kjærlighet, sannhet, tilgivelse, og det store tragiske historiske emnet: Holocaust.
Fra latter til gråt
- Aleks startet som en komisk figur, med alle disse språklige feilene. Etterhvert ble han en trist person. Jeg følte meg beslektet med ham. Han lider under dette at han ikke har alle de ordene som skal til for å vise hvem han er.
Jonathan Safran Foer er selv med i romanen. Den hadde ikke vært mulig uten hans deltakelse, sier han:
Personlig erfaring
Boken har tatt amerikanerne med storm
- Da jeg var 19, var jeg tre dager i Ukraina for å finne en kvinne, som angivelig skulle ha reddet min bestefar unna nazistenes jøde-utryddelse. Jeg fant henne ikke, og jeg fant heller ingen svar på spørsmålene om hvordan min ukrainske familie hadde levd frem til krigen. Så her er det ren diktning, med all den fantasi en forfatter kan oppvise.
- Alle er enige om at det er viktig å minnes 2. verdenskrig og alle grusomhetene som ble begått. Vi må gjenfortelle krigen på nye måter slik at den betyr noe for folk nå. Vår tid er så annerledes enn den som var for 60 år siden. TV, musikk og film har tatt større grep, det er stadig mange stemmer som blandes. Nå må vi bruke collagen, en miks av mange stemmer, for å bli hørt. Det håper jeg min bok har greid.