Bryan Ferry og Roxy Music på Norwegian Wood. Foto: Arne Kristian Gansmo, NRK.
Se bilder: Roxy Music og Bryan Ferry på Norwegian Wood!
Mer om Bryan Ferry:
Stilsikker eleganse uten brodd
Allerede i starten med ”Virginia Plain”, ”Street Life” og ”Out of the Blue” ble det slått an en sitrende, vibrerende stemning som lovet godt. Gjenforente Roxy Music har en elektrisk nerve som stråler gjennom musikken på en måte som knytter fortid sammen med nåtid og som gjør at uttrykket føles relevant den dag i dag.
innbydende og distansert
Ved siden av David Bowie, var Roxy Music det beste og viktigste som dukket opp i første halvpart av britisk 70-tallsrock. Eksperimentelt sjangerblandende, passe komplekst og kommerst, melodiøst engasjerende - og med Bryan Ferrys like innbydende som distansert teatralske hulking og silkemyke stemme flytende på topp.
Norwegian Wood-konserten inngår i deres andre turné etter comebacket i 2001 - og deres første i Norge siden bandets magiske Oslo-konsert i 1975. Nå ryktes det at et nytt studioalbum er på gang, i tilfelle det første med nytt Roxy-stoff siden ”Avalon” i 1982. Det kan ofte være grunn til skepsis når gamle helter samles igjen, men hvis de er like skjerpa i studio som på scenen, kan det kanskje bli noe å se fram til likevel?
Maktdemonstrasjon
For det var en maktdemonstrasjon fra Roxy Music vi fikk oppleve søndag.
Bryan Ferry var like elegant som alltid der han - 60 år i september! - småvrikkende danset og sang seg gjennom låtene. Paul Thompson og ”innleide” bassist Guy Pratt sørget for et tungt og sprettent komp, mens Andy Mackay og Phil Manzanera briljerte på sine respektive saksofoner og gitarer.
Deres evne til å la sine soli ta plass i musikken, i stedet for å havne utenfor på egotripp, hjalp låtene framover med en suggestiv kraft mot de tindrende høyder.
Glamour
Bandets store, intrikate og fyldige sound krevde i tillegg flere andre musikere som krydret settet velsmakende, mens et par glinsende glamour- og rødkledde dansere – med og uten strutsefjær – sikret at det gamle Roxy Music-imaget var i behold.
Mens musikken vekslet mellom det frenetisk elektrisk vibrerende som ”Ladytron”, ”Both Ends Burning” (med Phil Manzanera og Chris Spedding i et gnistrende samspill) og ”Pyjamarama” og de stemningsmessige rolige hulkeballadene ”Oh Yeah”, ”Jelous Guy” og ”My Only Love”.
Tidlig Roxy
Litt overraskende (og for noen kanskje også litt skuffende) holdt Roxy Music seg nesten utelukkende til sin tidlige fase, før studiopausen mellom "Siren" (1975) og "Manifesto" (1979).
Fra de første fikk vi både hits og mer episke ting, mens de hoppet bukk over Roxys store hits fra bandet siste og storselgende album "Avalon". Men det er jo igjen et bevis på storhet og ærlighet, at et band kan utelate de aller største hitsene, og likevel levere et gedigent repertoar som 30 år etter ikke føles utdatert.
Fortsatt lett å bli hektet
Da ”Love Is The Drug” (sammen med ”Do The Strand”) kom som intenst flotte ekstranummer var konklusjon derfor klar. Det er fortsatt lett å bli hektet på Roxy Music.
