Av
Å påføre seg selv skade, er et velkjent triks for soldater som skal til fronten. Skyter du bort en finger med pistol, er det langt å foretrekke fremfor å la andre og mer vørdsløse individer velge hvilken del av deg de vil fjerne og med hvor stor grad av nøyaktighet.
Jeg vurderer seriøst å legge inn slik selvskading før mine ferieturer til Vestlandet.
Ut av vesterledd
Det synes nemlig uavvendelig at når familien min drar i vesterled, ja, så havner vi på legevakten. Så forhekset synes disse turene å være, at vi hver gang mottar et halv dusin bekymrede tekstmeldinger fra venner som spør hva som har skjedd denne gangen.
Jeg mistenker forresten at disse forespørslene mest handler om morbid nysgjerrighet eller veddemål.
Og skadene er alltid av en litt bisarr og oppsiktsvekkende natur. Da min datter nummer to var mindre, fant hun en påske en vakker og fascinerende plante hos min bror. Denne planten syntes å være en vidunderlig krysning mellom flora og fauna, for den hadde pels! Ragnhild tok et fast grep om pelsplanten for å kose – og fikk fingrene grundig perforert av tusenvis av hårtynne kaktusnåler. Straks nålene var gjennom huden, brakk de av og var umulig å fjerne.
Legevakten neste.
Fars egen øyensten
Samme elskelige lille datter skulle på en annen påskeferie i Bergen kose med meg da jeg satte henne inn i barnesetet i bilen. Spontant strakte hun de små hendene opp – og klorte meg på øyet. Pappas verbale respons var ikke helt preget av kjærlige ord og babyspråk.
Jeg trodde likevel at denne tildragelsen hadde forløpt noenlunde uten varig mén – helt til jeg så meg selv i speilet ved leggetid. Da så jeg – utrolig nok – at det ene øyet mitt var dekket av en sprukken hinne som minnet om den greien på innsiden av eggeskall. Etter at man har spist egget og parkert skjeen i restene.
Legevakten neste. Jeg fikk den tvilsomme fornøyelsen av å høre legen si at en sånn skade hadde hun aldri sett, før hun ringte øyeavdelingen på Haukeland sykehus. På den positive siden noterte jeg meg at alvorlige øyeskader ble prioritert i køen.
Utsøkt timing
Det er også verdt å merke seg at disse ulykkene aldri hender på alminnelige hverdager. Nei da, det er alltid på spesielle høytidsdager når alle apoteker og allmennpraktikere har sveiset igjen dørene og legevakten kjører med redusert bemanning. Gjerne påskeaften.
At faren min stemplet ut for godt på en nyttårsaften, kompletterte liksom bare bildet, selv om vi da i det minste slapp å vente til andre dag for å kunne gå på apoteket med en resept.
Denne påskeferien begynte alt forrædersk bra. Ragnhild på åtte skadet verken seg selv eller meg. Hun falt ikke ut av køyesengen og brakk armen som i påsken 2002, da jeg måtte kjøre henne de tre milene til sykehuset med omgangssyke. Ingen giftige eller skarpe vekster snek seg innpå familiemedlemmer under forehavende av å trenge kos, for så å skade dem. Ingen i rett opp- eller nedadstigende linje la seg ned og døde.
Påskens lidelser
Så opprant påskeaften. Fruen og jeg satt i stuen til tante Målfrid på 84 og drakk kaffe. Som i langsom kino ser jeg min minste sneip, Brynjar på fem, komme ut fra kjøkkenet og demonstrativt slenge igjen døren av full kraft for å få siste ord i en krangel med sine to søstre på den andre siden. Så hører jeg raset begynne. Det bare knuser og knuser og knuser.
Jeg vet hva som er på den andre siden. En stor hylle i tre etasjer, med hundre og femti år gammelt arveporselen.
Den der så jeg ikke komme. Og jeg må innrømme at jeg mye heller hadde tatt en tur eller to på legevakten.
I hvert fall om det var ungene mine som hadde skadet seg.
