NRK Meny
Normal

Vertigo

Frem til 15.september viser Musée d´Art Moderne de la ville de Paris en større retrospektiv utstillingen med den feirede, britiske kunstneren Bridget Riley (1931)

"Movement in squares" 1961 av Bridget Riley

'Movement in squares' fra 1961 av Bridget Riley

Foto: Musée d'Art moderne de la Ville de Paris

Siden tidlig på 60-tallet har Rileys geometriske, abstrakte bilder vært gjenstand for stor interesse på den internasjonale kunstscenen.

Hun regnes i dag ufrivillig, som en av den såkalte op(tical)-art – bevegelsens fremste representanter.

Kronologisk vandring

Det er en sterk opplevelse å tre inn i de lyse, luftige rommene på Musée d´Art Moderne de la ville de Paris, der Rileys store malerier henger i rekke og rad på de hvite veggene. Utstillingen omfatter ca 60 malerier og hundre tegninger og skisser, som tydelig bærer kunstnerens umiskjennelige signatur. Vi blir invitert til å gjøre en kronologisk vandring fra hennes tidligere Seuratinspirerte pointillistiske malerier, via hennes mer geometriske svarthvittarbeider fra 60 og 70-tallet, og til de kantete og mangefargede millenniumsbildene.

Klassisk vertigoeffekt

Jeg blir umiddelbart dypt fascinert av hennes 60-tallsarbeider. Blant disse finnes bilder som operer med enkle optiske effekter som det kraftfulle "Movements in Squares" fra 1961, der rektangulære ruter mot midten av bildet gradvis smalnes og forvandles til stående rektangler, slik at en illusjon av dybde oppstår i den sjakkmønstrete flaten. Men vi finner også langt mer kompliserte grep som i maleriet "Blaze 3" fra 1963, der 9 sirkulære skiver bemalt med skråstilte striper i svart og hvitt danner en tilsynelatende roterende og flimrende spiral, som skaper en klassisk vertigoeffekt.

Jeg studerer bildet fra øyekroken, for jeg orker bare å se direkte på det i noen sekunder før jeg blir svimmel og må sette sjøbein for ikke å miste balansen.

Men dette er langt fra det eneste bilde i utstillingen som får rommet til å krenge. Også hennes fargerike bånd-og bølge-bilder fra 70 og 80-tallet kan gjøre en uvel. For eksempel "Andante 1" fra 1980 med sine skimrende strømmende vertikale linjer av farger, som kontrasterer hverandre, og som fremkaller blendene, komplementære valører i betrakterens øye.

Romlighet i en todimensjonal flate

Og der jeg står svimmel og uvel blir jeg klar over at disse bildene rommer langt mer en sine fascinerende effekter. Jeg opplever dem som interessante refleksjoner omkring hva maleriet har vært, og hva det ikke kan være i dag.

Bildene utforsker aktivt, men på en helt annen måte enn maleriet har gjort fra Renessansen og frem til Picasso, hvordan en todimensjonal flate ved hjelp av optiske illusjoner kan forvandles til et tredimensjonalt rom. Samtidig som maleriene med sine bølgende linjer, duvende felter og roterende sirkler frigjør seg radikalt fra sin tradisjonelle beskrivende og symbolske funksjon.

Bildene gjør oss aktivt bevisst på vårt eget blikk, og fungerer sånn sett som en type speil der vi kan se oss selv som seende.

Slik reflekterer Riley over maleriets tradisjonelle funksjon som speil av eller vindu mot virkeligheten. I lys av dette kan bildene hennes sees som en problematiserende undersøkelse av maleriske konvensjoner.

Referanser til kunsthistorien

Bildene bærer også i seg et vell av referanser til kunsthistorien. Ikke bare den åpenbare linjen tilbake til impresjonistene. Men slik Caspar David Fridrich ligger som et bakteppe for Gerhard Richters arbeider, og slik J. C. Dahl finnes i Weidemanns naturlyriske bilder, slik kan vi også i Rileys kraftfulle vokabularet av dynamiske former, som bærer i seg lysets evinnelige skiftninger se en tydelig linje tilbake til den engelske romantikken med malere som William Blake og Joseph William Turner.

Billedprofeti

Imidlertid taper min fascinasjon seg dramatisk jo lenger ut på 80-tallet jeg kommer i utstillingens gjennomførte kronologi. Bildene blir større, fargene flere og effektene mer voldsomme og skrikende. Jeg vet ikke riktig hva det er som gjør dem mindre interessante. Kanskje er det ganske enkelt gått litt inflasjon i dette hennes relativt begrensede formvokabular.

Paradoksalt nok er det også de nyere bildene fra perioden 1987 – 2007 som for meg fremstår som minst relevante for vår egen visuelle virkelighet.

Bildene kan sees som en type litt slapp nyfuturisme i smakfulle pastellfargetoner. Mens maleriene fra 60 og 70-tallet, tross sitt umiskjennelige tidspreg, oppleves som en billedprofeti idet de med sitt flimrende, teknologiske preg, bærer bud om dagens data- og tv-visualitet.