Rune Belsvik
Verdas mest forelska par
Cappelen 2001
Skal du kjøpe en bok til kjæresten din til jul, så skal du kjøpe denne. "Verdas mest forelska par", heter den, og er historien om Bidger og Esmiluni, som er så forelsket at kommunestyret melder dem på i verdensmesterskapet i pludring og romantikk.
Men noen legger kjepper i hjulene for de to turtelduene. Det er Bjørn Disel, som selv er vilt og flammende forelsket i Esmiluni, og som nå vil gjøre alt som står i hans makt for å få tatt henne fra Bidger.
Karakteristisk
Jeg har lenge vært trollbundet av Rune Belsviks særegne, vestnorske stemme. Den er så karakteristisk, der han i Barnetimen for de minste med glød og innlevelse gir liv til en helt egen verden av dustefjerter og kavringrever, holesnusker og andunger. Stemmen hans skjærer seg inn her også, som en bonus-dimensjon, selv om setningene i "Verdas mest forelska par" tar seg utmerket ut også på papiret.
Som i historiene om Dustefjerten viser Belsvik frem et lite samfunn. Denne gangen er det Bløygen, der alle kjenner alle, og der alle vet at Bidger og Esmiluni er som skapt for hverandre.
Men kan de to være like forelsket alltid? Og hva skjer når utenforstående - som kommunestyrer og arrangementskomiteer - vil være med å skreddersy forelskelsen?
Vern om kjærligheten!
Da blir det plutselig ikke så enkelt å være forelsket lenger. Rune Belsvik skildrer sjalusi og savn, samtidig som han skriver om nærhet og omsorg. Dialogene avspeiler usikkerhet og misforståelser som enhver vil kjenne seg igjen i.
Han har grepet fatt i forelskelsens vesen, han holder den opp og viser at den kan være sterkere enn alt, men at den også er skjør og dyrebar. Boken er en påminnelse, til oss voksne, ikke minst, om at vi må ta vare på kjærligheten, dyrke den, for at den skal vokse og trives.
Morsom og oppfinnsom
Men tro nå ikke at Rune Belsvik er ute med skolemester-fakter. Fortellingen er full av sånt som barn er glad i; oppfinnsomhet og fantasi. Her er humor og filosofi om hverandre. Tonen kan på mange måter minne om Tove Jansson og hennes finurlige bøker fra Mummidalen. Men melodiene som spilles, de er det ingen som lager maken til.
Inger Lise Belsviks illustrasjoner er akkurat passe pussige og poetiske. De er holdt i blått og hvitt, og er kraftfulle med enkle, nesten naivistiske streker.
Anne Cathrine Straume
Kulturnytt, NRK P2
november 2001