Hør:
Keep Smiling
Simone de Beauvoir noterer små og store opplevelser og tanker i arbeidsboka si. Hun går i banken og tar ut penger – og reagerer på den «standardiserte vennligheten» og «keep smiling-ideologien». Sånn er ikke banktjenestemenn i Paris. Spekulerer på hva som ligger bak.
Drosjesjåfører og avisselgere er annerledes. De framviser en mer «ekte» vennlighet. «Gefundenes Fressen» for en marxistisk orientert tenker, naturligvis. I Amerikaboka fra 1947 skiller de Beauvoir mellom «konkret» og «abstrakt» vennlighet. Filosof Elin Svenneby framholder at dette er et skille som senere blir til den «generaliserte andre» og den «konkrete andre»
Det annet kjønn
Noen år etter disse opplevelsene av amerikansk keep-smiling kom Simone de Beauvoir tilbake til disse to typer av vennlighet. Nå omtaler hun fenomenet som «den generaliserte andre» - altså når vi tenker og taler om de andre som noe abstrakt: «Vi må ha likestilling», «kvinner velger å la seg definere av sin ektemake»
I New York erfarer Simone at «Vennlighet er varmere jo mindre interessert den vennlige er i at (det kapitalistiske) systemet skal lykkes» Altså at jo lavere du står på samfunnets rangstige, desto vennligere er du.
Det høres litt for godt ut til å være sant.
Lennie Tristano
Knut Borge fester seg ved at Simone forteller om en kveld der hun og noen tjommier besøker «The Village Vanguard» på 7th Ave. Der hørte hun en trio med piano, gitar og bass – trioen var moderne, og hun likte den ikke. Hvem kan det ha vært hun hørte? Borge gjetter på Lennie Tristano
I radiosendingen presenterer Borge Lennie Tristano trio i et opptak fra 1947 – mer om dette opptaket nedenfor. Her kan vi jo ta en titt på Tristano i et opptak fra Half-Note Club– og finne ut hva vi synes om musikken.
Men det er jo klart: Dette er ikke musikk ment som bakgrunn for lærde samtaler om filosofi. Her skulle man lytte.
(NRK er ikke ansvarlig for innholdet på denne videoen fra Youtube)
Musikken
1
(Lennie Tristano trio, 1947)
2:
Dizzy Gillespie (1947)
