Wadaikobrazz-konserten var delt opp i tre deler. Først spilte Brazz Brothers alene, så slo Shidara sine trommer alene, og deretter skulle de to ensemblene spille noe sammen. Etter å ha hørt de to ensemblene hver for seg var det vanskelig å forestille seg hva slags musikk de kunne skape sammen.
Ode til fiskene
Første del hadde Brazz Brothers tilegnet fiskene, til ære for sine fiskespisende gjester.
Jan Magne Førdes komposisjon om den ensomme skaten gynget på en forsiktig bossanova hvor messingtemaene fløt over i hverandre. Svingende, men ikke særlig japansk.
Brazz Brothers tok så for seg stimfisken makrell. Her trommet Brazz Brothers eneste ikke-bror, svensken Marcus Lewin seg rundt på scenen ved å slå på alt og alle. Det er ikke mange trommeslagere som tør å forlate batteriet sitt på den måten. Tøft og morsomt, men særlig orientalsk låt det ikke.
Så prøvde Brazz Brothers ut grensene for bruksområdet til messinginstrumentene ved å puste og pese inn i munnstykkene, denne gang for å illudere kveitas mørke havdypet. Den som har hørt opptak av spermhvalens kjærlighetssang vet hvordan det høres ut.
Publikumsfrieriet nådde lengst da sunnmøringene satte i gang sin nye rekedans, som bør bli den nye sydenplagen etter fugledansen. God bilmusikk, men heller ikke denne gang veldig japansk.
Litt ensformig var det at alle låtene til Brazz Bros slutter på samme måte med en fyndig messingakkord, ikke ulikt slik alle Melodi Grand Prix-låtene sluttet på 1970-tallet. Heller ikke det er typisk japansk.
Tradisjonsmusikk med lange røtter. Foto: Arne K. Gansmo.
1000-årig tradisjon
Så var det sceneskifte. Ut med messingen og inn med ett tonn trommer.
Shidara er en gud japanere tilbad på den tida Olav den hellige gikk i kortbukser. Shi-da-ra skulle holde pest og epidemier unna dersom menneskene spilte wadaiko-trommer til hans ære. I flere hundre år var denne visuelle og fysiske trommetradisjonen gått i glemmeboka, før unge tradisjonsmusikere på øya Sado gjorde denne musikkskatten tilgjengelig igjen tidlig på 1970-tallet .
Shidara spiller en veldig visuell tradisjonsmusikk hvor stil og framførelse spiller en like stor rolle som selve det musikalske. Mest imponerende var likevel den utrolige presisjonen som de 11 utøverne framviste. Ikke ett feilslag, og det på lange rytmekombinasjoner som det må ha tatt lang tid å øve inn.
Utrolig synkrone trommesekvenser sammen med den vare bambusfløyta er veldig lite sunnmørsk. Uansett hva skolemusikkens skarptrommeslagere i Langevåg måtte mene.
Wadaiko-tromming gir sterke magemuskler. Foto: Arne K. Gansmo.
Sit ups
I henhold til wadaiko-tradisjonen skal utøverne framvise rytme, kraft og ånd. Mye av trommeteknikken er så fysisk anstrengende at det kunne vært noe å satse på for S.A.T.S. og andre fitness-sentre.
I den mest krevende trommeteknikken skal utøveren ligge bakover og heise seg opp med magemusklene for å slå hardt og kontant på en stor liggende tromme. Det kreves lang opplæring og trinne six-packs før man er klar til en slik innsats. Veldig visuelt, og ikke så veldig sunnmørsk.
Shidara og Brazz Brothers sammen
Mange var spente da de to ensemblene skulle framføre noe sammen. Ville sunnmøringene slippe til trommene? Ville de kollektive og samspilte japanerne tørre å slippe seg løs i improvisasjonen?
Til en viss grad. De japanske trommeslagerne tødde opp og ble mer ledige i stilen. Og sunnmøringene falt inn i til dels heftige trommesekvenser med heftige messingakkorder.
Sushi og raspeballer svinger i Idrettens Hus. Foto: David Fishel.
Jam med koto og tuba
Også i det små fungerte sammensmeltingen. Tubaist Stein Erik Tafjord tok for eksempel utfordringen da Mitsuru Sugiaru på tradisjonsinstrumentet japansk harpe (koto) bydde opp til duell.
Og brazz-trommeslager Marcus Lewin kopierte stilen til sine japanske kolleger da han showet seg gjennom wadaiko-rytmer vi nettopp hadde hørt fra Shidara.
Samboere gjør det sammen
En fellesnever for de to ensemblene er at de tilbringer svært mye tid sammen.
De 11 musikerne i Shidara bor i et kollektiv i en nedlagt skolebygning i den fraflytningstruede Okumikawa-regionen langt inne i fjellandskapet på Japans hovedøy Honshu. Hvert år tar de opp to rekrutter som bor og lever hele året sammen med de andre i ensemblet. Her lager de mat sammen, og tilbringer hele døgnet under samme tak, med trommer som felles verdigrunnlag.
Brazz Brothers bor ikke sammen. Men med 120 konserter i året, 140 reisedøgn og utallige øvinger gjennom 21 års samspill kjenner de hverandre ut og inn.
Kanskje må musikere bo og leve sammen hele døgnet for å bli så samspilte som vi var vitne til i Idrettens Hus mandag.
Spilte for egen regning
Det å hente 11 musikere og tre ledere samt et tonn trommer fra Japan til Molde koster 250.000 kroner bare i flybilletter. Det kan ikke noe realistisk festivalhonorar dekke inn, selv ikke med to spillejobber i Norden. (De hadde også en konsert på en utescene i Siljansjøen med 2000 tilhørere lørdag).
Derfor begynte Brazz Brothers allerede for ett år siden å søke alle mulige instanser om økonomisk støtte til å hente over Shidara til Norge. Men ingen penger kom inn. Brazz Brothers bestemte seg likevel for å gjennomføre turnéen, og dekker underskuddet på nærmere 60.000 kroner av egen kasse.
Booket inn på Verdensutstillingen 2005
Wadaikobrazz-konseptet har også slått bra an i Japan. Så bra at arrangørene av Verdensutstillingen i Japan i 2005 allerede har sikret seg Brazz Brothers og Shidara til flere konserter.
Dette er Brazz Brothers:
Jan Magne Førde – trompet
Jarle Førde – trompet
Helge Førde – trombone
Stein Erik Tafjord – tuba
Runar Tafjord – fransk horn
Marcus Lewin – trommer
Dette er Shidara:
Ushimaru Tetsuro
Owaki Satoshi
Owaki Junko (kobajun)
Tagosaku Ryuichi
Manago Yuka (mana)
Miyazaki Mitsumasa (mitsu)
Onaka Mari
Okuyama Minenobu
Shiraishi Haruka
Tazhima Noriko - aspirant
Yanagawa Tsubasa - aspirant
Mitsuru Sugiura – gjesteartist på koto (japansk harpe)