Mitt første møte med erotikken skjedde i et bortgjemt hjørne av skolegården. Tre av de mest rampete guttene i klassen sto bøyd og hviskende over et krøllete papirstykke.
Jeg strakte hals over skuldrene deres: Forbudte glimt av mann iført
sokkeholder og armbåndsur på vei inn i skrevende dame lagt på rygg. Fotografiet var i sort/hvitt og revet ut av et skrekkelig hemmelig blad. Mannen så mot kamera. Damen så i taket.
Jeg så rett inn i livets forbannelse. Det var hår rundt. Det gjorde bildet enda mer truende. Jeg måtte se ekstra lenge. Så det var slik det hang sammen. Det var dit inn slemme menn ville. Og jeg måtte erkjenne, febrilsk av søt skam, at slemme gutter også vil.
Guttene hadde funnet det fillete arket under Ulvøybroen ved Mosseveien. 40 år senere kan jeg fortsatt ikke kjøre forbi broen uten et fort sideblikk. Der nede, i skyggene, gjør man unevnelige ting. Koblingen er selvfølgelig håpløs.
Fotografiet var sikkert tatt hos en snuskete, kjederøkende, ølbælmende fotograf i Nyhavn. Men bildet ble funnet der nede. For meg var det nok. Ulvøybrua utenfor Oslo, pornografiens arnested.
Noe senere, men ikke lenge, opprettet jeg en avlegger dypt nede i en liten skrivebordssuff. Under en halv årgang Præriebladet og en bunke Beatles-tyggegummikort: Klistret opp på en pappbit, en håndfull frimerkestore bilder av nakne damer – hastig utklippet fra et Coctail jeg fant under papirinnsamlingen.
Jeg måtte ta dem frem. Jeg måtte studere dem. Om og om igjen. Jeg var forhekset. I bakhodet murret en uuttalt idé om at disse bildene var til noe.
En sen vårdag, alene i huset, mens øynene studerte mikrobildene så rasterpunktene danset, slo lynet ned. Selvfølgelig! Som i transe låste jeg meg inn på badet. I stående og ikke spesielt verdig positur (buksene rundt anklene) tviholdt jeg i papplaten med ventre hånd mens høyre gjorde uvante, men etterlengtede ting med den lille rare dingletruten som jenter for all del ikke måtte få øye på, og som nå slettes ikke dinglet i det hele tatt.
Øyeblikket kom på meg som en svimlende, pulsdunkende brottsjø. Tilværelsen var ute av kontroll. Fanden selv kom for å hente meg, og i det verdensrommet detonerte i et lydløst dryss av stjerner kjente jeg angsten, den aldeles sønderrivende, angsten, for dette var vel å besvime, knærne kjentes som gummi, baderommet roterte, snart kom mor og far hjem og fant meg livløs på gulvet med buksene nede og den fryktelige papplaten i hånden, og skam over all skam, tissen ute. Sykebil. Forklaringer. Kanskje døden.
Da øyeblikket var over, sto jeg fortsatt oppreist, hivende etter pusten, lykkelig skremt. Du store! En onanist var født. Baderom er fine rom, avgjorde jeg, og går ikke av veien for å synes det den dag i dag.
Skjøger og tvilsomme herrer har seg under Ulvøybroen. Onanistene ruler på badet. Verden begynte å falle på plass. Men jeg visste at det var mer. Eskalerende klart sto det for meg. Men hvordan skulle man komme til?
Det skjedde på kino. Hun var mindreårig, men det var strengt tatt jeg også, så den eneste som gjorde noe galt var kinovakten på Stabækk som slapp oss inn på "Goldfinger". Jeg hadde hatt et godt øye til henne lenge, hun hadde nemlig fått pupper og var ordentlig stolt av dem.
Hun signaliserte for all verden at disse greiene, de var berørbare, bare man fant et smart åsted. Noen av gutta hadde visst allerede funnet et åsted med henne, men det ville de ikke si bort. Det måtte bli "Goldfinger". Dessuten hadde hun bollemus.
Akkurat der hvor James Bond sloss i høyet med Pussy Galore falt jeg ut av handlingen og inn under verdens trangeste BH, den satt stramt som en revesaks og hun ga fra seg et ordentlig høyt au! mens jeg kippet skålen til side og greide et ultrakjapt tungestøt mot vorten før plagget smekket tilbake og trykket nesen min flat.
Hun luktet varmt og søtt, og i gjennskinnet fra kinolerretet kunne jeg studere maven og navlen... og der snek hånden min seg inn under bukselinningen og hun lot meg få lov, jeg kunne ikke tro det, jeg var inne! Hår, det var hår, harde krøllete hår, det var ikke til å holde ut, og der, det varme, fuktige, glatte... gled fingeren inn...
Det var ikke lenge hun lot meg, og det uforløste gnaget og gnaget i
underbevisstheten mens vi tuslet ut av kinosalen, hver for oss og veldig alene. Gevinsten var lukten, den hadde jeg ikke regnet med, den var et pluss.
Fingrene utløste signaler der jeg lå i sengen den kvelden og snuste den inn. Jeg var klar nå, klar for oralsex og det derre som han mannen gjorde med damen under Ulvøybroen.
Da øyeblikket kom, flere år senere, var jeg skrekkslagen. Hun hadde jo gjort det før. Sikkert kjempemange ganger til og med. Det gikk som det måtte gå:
– Hva?! Er du ferdig alt!? Du var jo ikke inni meg engang!
Der og da ble jeg voksen.
Siden gikk det bedre. Veldig mye bedre. Det har vært knasende moro og ulende galskap, og det er fortsatt masse kake igjen. Men ingenting har likevel greid å matche de to første forbudte stegene inn i erotikken: Sort/hvitt bilde av herre og dame og den lille død på baderommet.
Kanskje er det mannens erotikk i et nøtteskall: Alene med sin fantasi gjenopplever han førstegangsekstasen. Han vet så alt for godt at ute i virkelighetens verden går kvinnene rundt med BH'er som smekker ham over nesen og doble patronbelter fulle av onde replikker.
Var masturbatør et yrke, ville alle menn vært millardærer.
(Oss gutta er skrevet av Yan Friis og publiseres i Vi Menn)
#?-:nbsp;
