Kjærlighet, krig, svik og forsoning. Irske Joseph O'Connors roman fra den amerikanske borgerkrigen har alt dette, men blir ingen lettvint underholdningsroman. Veien til Redemption Falls er utfordrende og fascinerende i både innhold og form.
Levendegjør historien
At den historiske romanen lever i beste velgående, midt i den skandinaviske trenden av selvbiografisk fiksjon, ble tydelig i høst, med oversettelsen av Hilary Mantels gigantroman Ulvetid om Henrik den åttende og hans rådgiver Thomas Cromwell. Og nok en strålende roman fra de britiske øyer bekrefter status; nemlig Veien til Redemption Falls av irske Joseph O'Connor. Der Mantel skildret virkelige personer og holdt nitid rede på det faktisk korrekte, er O'Connors roman i større grad diktning, om enn general Lee og president Lincoln kan skimtes i bakgrunnen.
Den amerikanske borgerkrigen
Vi er i Amerika på 1860-tallet. Borgerkrigen er akkurat slutt, med tap og død på begge sider. Sentralt i fortellingen står den irske generalen Con O'Keeffe; helt for tusenvis av frihetskjempende irer, en pest og en plage for borgervernet i det såkalte Mountain Territory, nordvest mot grensen til Canada, der O'Keeffe blir guvernør.
La meg si det med det samme: det mangler ikke på dramatiske detaljer fra krigens grusomhet og ikke minst fra den lovløse tiden i årene som fulgte.
Dette er den skikkelige "Ville Vesten", og den snev av romantikk som måtte forekomme, er alt annet enn rosenrød. Og dette er noe av bokens force: Joseph O'Connor er usedvanlig god til å gjøre sine skikkelser allsidige, ja, menneskelige. Heltene har både karakterbrist og fordekt fortid, skurkene har også rettferdighetsfølelse og kan forsvare anstendighet og orden, om det trengs. Vi vet for å si det like ut ikke hvem som er helter eller skurker.
Vestens sønner og døtre
Historien fortelles av et femtitalls ulike stemmer. Vi får beskrivelsene gjennom brev, dagboksnotater, rettsforhør, avisartikler, offentlige etterlysnings-oppslag og skillingsviser. Stemmene tilhører soldater, frigitte slaver, sheriffer, bordell-mammaer, tjenestejenter og også guvernøren selv. Hva som er sant og hva som er oppspinn er ikke godt å si, og hvordan det alt er samlet og blir fremstilt som én beretning, er et mysterium som kommer for en dag ved bokens slutt, etter drøyt 500 sider.
Joseph O'Connor er født i 1963, og er en av Irlands mest anerkjente forfattere. Han fikk en internasjonal bestselger med romanen Havets stjerne - som kom på norsk i 2005 - og som kan sees som en forløper til Veien til Redemption Falls. Der skildret han lutfattige irske utvandreres overfart til Amerika, det lovede landet. Nå er det gått noen år, og vi ser hvordan irene har fått det i sitt nye land, der tusenvis ga sine liv i borgerkrigen.
Imponerende oversetterarbeid
Inger Gjelsvik har hatt litt av en oppgave med å oversette denne romanen, som jo består av så mange slags stemmer fra ulike områder og samfunnslag. Hun lykkes godt, og har fått stødig hjelp av Birger Huse til oversettelsen av dikt og sanger.
Det dokumentariske grepet med nettopp sanger, myter og fotnoter - som ofte viser til oppdiktede litterære verk og biografier - gir autentisitet til fortellingen. Det kan forvirre en leser i starten, for sprangene er mange. Men har du kommet deg gjennom de femti første sidene, er du fanget til alle de 500 er fortært.
