Konsert: The Rolling Stones
Hvor: Koengen, Bergen
Publikum: 20.000
Les P3s anmeldelse:
Anmeldt av .
Vi er midtveis i konserten med The Rolling Stones på Koengen i Bergen. 20.000 mennesker blir bokstavelig talt paralysert av verdens eldste rockeband.
Mange av oss kan egentlig ikke tro at det er sant: HER står de - rett foran oss! - og spiller noen av de beste og viktigste låtene som er laget i rockens historie. Det er lydsporet til våre liv. Bare noen få av de som er til stede kan huske en verden uten Rolling Stones.
Dette er ikke en vanlig konsert. Det er en historisk begivenhet. The Rolling Stones sprenger grenser for hver eneste nye opptreden de holder.
Ingen andre har holdt på så lenge, reist så langt, gjort så mye og gledet så mange som The Rolling Stones. Og nå er de HER! Og de oppfører seg som om en gjeng guttunger som får lov til å gjøre det de aller helst har lyst til: å spille sammen i en rockeband.
Går det an å forlange mer?
For det er det som imponerer mest - mer enn den gedigne scenen, det enorme lydbildet, det blendende lysanlegget og de flotte effektene på videoskjermen (som dekker hele bakteppet på scenen) - dette at Mick Jagger (63), Keith Richards (62), Charlie Watts (65) og Ronnie Wood (59) ser ut til å stortrives på scenen. Tre av dem har spilt sammen i snart 44 år, den fjerde har "bare" vært med de siste 31, men likevel spiller de som om de har gledet seg til akkurat denne dagen. De gir publikum på Koengen følelsen av at dette er den viktigste konserten The Rolling Stones noensinne har holdt eller kommer til å holde. Går det an å forlange mer? Svaret gir seg selv.
Det går et brøl gjennom publikumsmengden når Keith Richards flerrer i gang de første akkordene til "Jumpin' Jack Flash" klokken 21.15. Brølet kan høres helt ut til Askøy. Mick Jagger sjarmerer oss med sin for kvelden innøvde bergensk: "Hallaien Børrrgen!". Han sier noe om at det er kjekt å være i Bergen "for første gong" før det braker løs med "It's Only Rock'n Roll". Det låter rått og godt, akkurat som vi vil at The Rolling Stones skal låte. Bandet får selv en så middelmådig låt som "Oh No, Not You Again" til å høres god ut i kveld.
Høydepunkter i kø
Høydepunktene står i kø: en nydelig "Streets Of Love", en dynamisk "Midnight Rambler", en rørende "Slipping Away", og en kanonade av rockere som "Rough Justice", "Start Me Up" og "Honky Tonk Women" mens bandet står på intimscenen som kjøres hundre meter ut i folkehavet. En utrolig versjon av "Brown Sugar" avslutter hovedmenyen før bandet tar to ekstranumre, hvorav "Satisfaction" spilles med en energi som de fleste av oss trodde var forbeholdt våryre 20-åringer.
De snubler litt underveis, det er så. Mick Jagger roter på slutten av "Let's Spend The Night Together". "Sympathy For The Devil" er ikke helt som den skal være, og Keith Richards bommer totalt i åpningen på "You Can't Always Get What You Want". Men det er på en måte sånn det skal være på en perfekt Stones-konsert; den skal ikke være perfekt. Den SKAL ha et element av usikkerhet. Den skal også inneholde en sjarmerende sekvens der Mick Jagger introduserer bandet - inkludert de mange medhjelperne på kor og blås. Publikum klapper, og er sikkert ikke klar over at den ene av hjelperne - Blondie Chaplin (kor, perk, gitar) var medlem av The Beach Boys tidlig på 70-tallet.
Titten Tei
Størst applaus får selvfølgelig Keith Richards, som med sine velkjente, Titten Tei-aktige bevegelser og fårete glis slår seg til hodet, brystet og på hoftene for å signalisere at han er i god form. "It took me a while to get here," sier han unnskyldende før han gjør sine to vokalnumre. Og det er nettopp Keith som sørger for kveldens største øyeblikk for meg: Mot slutten av "Tumbling Dice" går han helt ut på venstre scenekant, rett foran klyngen hvor jeg står. Der lener han seg nonchalant mot gjerdet (som nesten symbolsk hindrer ham i å falle) og lirer av seg en gitarsolo til ære for oss. Han var fem centimeter unna døden. Nå står han fem meter unna meg. Er det rart tårene triller?
I 1982 dro jeg til Göteborg for å se The Rolling Stones for det som vi trodde ville bli siste gang. I 1990 kalte jeg det et lite mirakel at bandet spilte på Valle Hovin. Nå skriver vi 2006, og The Rolling Stones har rullet i 44 år. Mirakler skjer. Jeg tror de klarer 50.
PS: Jeg har ventet i 41 år på at The Rolling Stones skulle spille i min hjemby. Brann-patrioter har ventet enda lengre på at laget deres skal ta nytt seriegull. Jeg vant!
SETTLISTE:
Jumpin' Jack Flash
It's Only Rock'n Roll
Oh No Not You Again
Let's Spend The Night Together
All Down The Line
Streets Of Love
Midnight Rambler
Tumbling Dice
Slipping Away
Before They Make Me Run
Miss You
Rough Justice
Start Me Up
Honky Tonk Women
Sympathy For The Devil
Paint It Black
Brown Sugar
You Can't Always Get What You Want
Satisfaction
