Tidlig på 80-tallet kom vannsengen til Norge, og folk gikk mann av huse for å skaffe seg dette vidunderet som skulle revolusjonere nattesøvnen.
På kort tid ble vannseng obligatorisk i et hvert respektabelt hjem, og mange måtte spise grøt i månedsvis for å få råd til statussymbolet. Aldri har det vært så gøy å hoppe og base i senga. Og aldri har det vært så irriterende å ligge to i samme køye.
Skyld i skilsmisser?
Vannsengen skulle bringe oss balanse og harmoni i hverdagen, men den billigste (og dermed mest kjøpte) modellen var uten demping. En liten snuoperasjon fra den ene siden av senga, førte dermed til en hel tidevannsbølge på den andre. Pysjamasen måtte byttes ut med flytevest, og det var dønninger i senga selv om det var vindstille på soverommet. Det kan godt tenkes at vannsenga har skyld i flere skilsmisser enn grising med tannkremtuben har.
Algemiddel og vinylrens fikk faste plasser i benkeskapet på kjøkkenet, og ord som sikkerhetsduk og effekt på varmeelementer gled inn i dagligtalen. Og det var selvsagt ikke ende på alle de smerter og plager og sykdommer en vannseng kunne bringe til opphør.
Plastpløse
Mot slutten av tiåret var det ikke fullt så stas lengre å sove på en plastpløse fylt med flere hundre liter vann, og som bruker like mye strøm som tre vaskemaskiner til sammen. Vi ble verken friskere, mer opplagt eller vesentlig blidere av å sove på varmt vann.
For et-par år siden forsøkte NRK å si at man ikke trenger være flau om man fortsatt har vannseng, men det tar vi sterk avstand fra her.
De fleste har gått tilbake til en seng som ikke lever sitt eget liv og som ikke får deg til å våkne opp med sjøsyke. Som lekeplass for hunder, derimot, kan vannsengen fortsatt gjøre nytte.