Dette er hans 33. studioalbum, og på det har Morriosn tydelig valgt den enkle veien. Han virker slapp på denne plata.
Stødig og brukbart
Van Morrisson er aktiv som aldri før. Bare på 2000-tallet har han gitt ut 7 plater inkludert denne nye. Forrige var rendyrket country. På ”Keep It Simple” er det blues og soul som dominerer. Alt er stødig gjennomført, og ganske brukbart for fansen skulle jeg tro. Men samtidig er dette også kun nok et album fra en stor og viktig veteran som ikke har så veldig mye å si lenger.
Trøtthetstegn
Det er ikke uvanlig at aldrende rockere velger bluesen som form når de skal ut med sin n’te utgivelse. Og ofte er dette et tydelig trøtthetstegn. ”Don’t Go to Nightclubs Anymore” er Morrisons bekjennelser om et hardt liv på bar, et liv som han i følge teksten nå har lagt bak seg. Hvis dette er det som kommer ut av en tørrlagt rocker, bør man kanskje slutte med musikken også?
Hvit manns soul
Det damper litt mer av bluesen i åpningssporet ”How Can A Poor Boy”. Det kjølig slentrende groovet er tøylet hårfint og akkurat så mye at nerven øker sakte men sikkert gjennom hele. Det er intens og inderlig hvit manns soul Van Morrison er mest kjent for, og den gjør han bra fremdeles. Og det er soullåtene på ”Keep It Simple” som fungerer best, med sterkere melodier og ekstra tæl i Morrisons vokal.
Klassisk arv
I spor som ”End Of The Land” og ”Lover Come Back” gir han mer av seg selv, og platen får et løft som den trenger. Denne soulen er ikke original, men den er greit skrudd sammen og sklir rett inn i en klassisk arv fra et halvt århundre tilbake. Alt i alt er ikke ”Keep It Simple” et anbefalt album hvis man vil sjekke ut Van Morrisons nyere produksjon. Da er ”Magic Time” fra 2005 og ”Back On Top” fra 1999 å foretrekke, der Van the Man viser flere og bedre sider ved seg selv.