Vampyrisk ro

For det er den svenske skuespilleren Nina Åkerholm som gestalter vampyren Eli og som bærer hele forestillingen.

I denne settingen er hun et funn fordi hun med et presist fysisk språk, en ro og en annerledeshet skaper en atmosfære som river med og som opprettholder konsentrasjonen og ro i denne vonde, vare og grusomme fortellingen om to tolvåringers gryende og fatale vennskap.

Annerledes

Har man lest boken av John Ajvide Lindquist eller sett filmatiseringen av romanen, er den ikke lett å glemme.

«La den rette komme inn»er en annerledes vampyrfortelling, den er en fortelling om mobbing, utestengelse, dyrking av annerledeshet og følgene dette kan få.

Tolv år gamle Oskar mobbes på skolen og lider seg gjennom dagene. Når ei ny jente flytter inn i naboleiligheten, forandres alt. Oskar fascineres av henne, og møtene med henne gir ham krefter til å gå tilbake til hverdagen og skoledagene.

Vennskapet med Eli blir på sett og vis redningen for ham. Etter hvert forstår han at Eli lever av andre menneskers blod, men han slipper ikke taket i henne. Heller tvert imot.

Oskar er blitt sammenlignet med Astrid Lindgrens figur Bo Vilhelm Olsson (Mio). Også han har en vanskelig hverdag og flykter ut av den. Men Oskars historie er mørkere og blodigere.

Skog

Teaterversjonen av «La den rette komme inn» minner mye om den svenske filmatiseringen av boken.

Intensiteten og stemningen er mye av den samme. Oskars hverdag er grå, og på Nord-Trøndelag teater vises det gjennom en helgrå scenografi som både er innemiljø, fengsel, skog og lekeplass.

Her passer både det overnaturlige og det hverdagslige inn. Men illusjonen brytes allerede i første drap. Når det første offeret henges opp for å tappes, blir en grå kasse snudd og avdekker den finurlige hengeinnretningen.

Da kommer savnet etter skogen, der dette egentlig skal foregå. Plutselig finnes den ikke mer, og vi er i noe som like gjerne kunne vært et verksted eller en garasje.

Fraværet av skog bli heller ikke mindre ut over i forestillingen. Det hjelper lite at det står en rev i utkanten av scenen. Heller ikke den finner seg en skog.

Intensitet

Scenene er preget av ro og enkelhet. Regien gir monologene rom, men klarer likevel å holde intensiteten oppe, kanskje nettopp på grunn av den dempede spenningen en slik enkelhet kan gi.

Det er aldri fullt ensemble på scenen samtidig, og i enkelte scener spilles det bevisst med ryggen til der man forventer å se et gyselig syn – som etter at Håkan, Elis hjelper, vansirer seg selv.

Vi ser ikke ansiktet hans til å begynne med, bare aner hvordan det er etset i stykker. Ryggspillet er en måte å opprettholde spenning på, og det er fint brukt i denne oppsetningen.

Gørr

Likevel faller regien for fristelsen til å kjøre på med litt for mange skrekkeffekter innimellom. Blodet renner, men på feil steder. Under ritualmordene i skogen ser vi aldri synlig blod. Men når karakterenes slåss, spruter det.

Kan hende er det vanskelig å få blodet til å renne under mordene i skogen. Men når det ikke gjør det, forsvinner noe av troverdigheten i forestillingen. Så enkelt er det.

Likevel kunne dette fort blitt mer splatter-teater enn det det er. Det er lett å lage ungdomsforestillinger der det spruter gørr. Slik er ikke «La den rette komme inn», den er først og fremst en forestilling om ensomhetens og annerledeshetens pris.

Hevn

Oskar (Hanne Gjerstad Henrichsen) og Eli spiller frem et intenst og altoppslukende vennskap. Tross en del rop og skrik i starten spiller de frem et godt og troverdig forhold, et forhold de blir avhengige av, begge to.

De er begge utenfor det etablerte på hver sine vis, men i den andre finner de en som forstår. Sammen gjør de annerledesheten større, helt til det ikke er noen vei tilbake.

Teateret ønsker å vise at mennesker som stilles utenfor samfunnet blir farlige. Men sympatien ligger hele tiden hos dem. Til tross for blodtørst, og til tross for hevntanken de dyrker frem.

Styrke

«La den rette komme inn» når aldri opp mot filmen eller boken, men det er heller ikke noe poeng i å konkurrere med dem. Teateret representerer andre måter å fortelle historier på.

Dette er en fortelling som skiller seg fra mye annet vampyrmateriale populærkulturen har å by på.

En forestilling som insiterer på å bevare ro, intensitet og konsentrasjon på en like god måte som Nord-Trøndelag teater gjør i denne forestillingen, nettopp i en vampyrfortelling, sier mye om teaterets styrke som historieformidler.

Ikke alle scener fungerer like godt, stykket er sterkest i de vare scenene der vennskapet mellom Eli og Oskar får utvikles. Teateret kunne gjerne våget seg på å dempe noen av effektene ytterligere.

Men de har samtidig laget en forestilling som langt på vei fungerer godt. Mest på grunn av en liten, lysende og likblek vampyr. Men også fordi de våger å beholde ro og konsentrasjon i et drama på liv og død.