Mer afropop fra Vampire Weekend

Som privilegerte universitetsstudenter fra den øvre middelklassen, provoserte Vampire Weekend mange synsere i rock-undergrunnen med sin lystige og jyplingaktige kalkulerte, smarte debut.

Denne kritikken var nok sår for dem, men tydeligvis også skjerpende. For på oppfølgeren Contra er Vampire Weekend på et helt annet nivå, med en helt annen selvsikkerhet. Her er musikken deres mindre anmassende og samtidig mer avansert og bedre gjennomført på alle måter.

Afropop fra NYC

Vampire Weekend var blant de første i sin generasjon med vestlige såkalte indierockere som mikset afropop og karibiske elementer inn i musikken. Nå er det blitt en trend, og på Contra er Vampire Weekend blitt enda mer internasjonale i sin tilnærming.

Selv om stilprangene er mange og lange, har bandet bare styrket sitt særpreg. Contra fremstår som en sjarmerende og søtt spraglete helhet.

Denne gangen har Vampire Weekend virkelig lekt seg i det lille studioet sitt i New York. Lag på lag med vokalharmonier, strykere og gøyal global sjangerhopping med herlige rytmiske brekk fra både spilte og programmerte trommer, gjør Contra til en svært fengende og umiddelbar popplate som tåler gjentatt lytting.

Graceland

Paul Simons Afrika-plate Graceland fra 1986 er en sammenligning som Vampire Weekend er kraftig lei av å høre om. Men flere spor her på Contra viser at den er helt på sin plass fremdeles.

For det er ikke bare de internasjonale rytmene, melodilinjene og instrumenter som minner om Simon, men også vokalstilen til tider og den gjennomgående milde og ikke-konfronterende tonen som preger soundet til Vampire Weekend.

Og når de gir ekstra gass i den strålende energibomben Cousins, er timingen helt riktig og platen får et nødvendig løft litt over halvveis.

Vampire Weekend kommer her med en mild liten lykkepille nå i vintermørket. Trenger du en positiv og velrettet innsprøytning av mildt eggende rytmer og melodier som skinner av sol, er Contra vel verdt et forsøk.