Vakkert og bestialsk

Stenersenmuseet åpner i helgen dørene for den største utstillingen med arbeider av Sverre Bjertnes noen gang. Samtidig viser også Galleri K nyere arbeider av den samme markante billedkunstneren.

(Se flere bilder nederst i saken).

Sverre Bjertnes startet sin kunstutdannelse allerede som 13-åring som elev hos Odd Nerdrum, men frigjorde seg fra mesterens noe dogmatiske skole allerede da han var 18.

Bjertnes tok med seg sin solide klassiske tegneriske skolering som et produktivt utgangspunkt for en rik kunstnerisk praksis.

Samarbeid med Bjarne Melgaard

En spennende vending i Bjertnes sitt kunstnerskap kom for to år siden, med samarbeidet med den norske kunstsuperstjernen Bjarne Melgaard.

Dette samarbeidet resulterte blant annet i to usedvanlig flotte utstillinger i Oslo, der man virkelig fikk oppleve hvordan to mektige, men svært ulike visuelle universer tørnet sammen og viklet seg i hverandre.

Inspirert av dette fruktbare samarbeidet har Bjertnes opprettholdt et fokus på kunst som noe kollektivt. Han vil bryte med forestillingen om kunsten som noe som springer ut av den isolerte og ensomme kunstnerens sinn.

• Les også: En begivenhet av dimensjoner

Kollektiv kunstholdning

Foruten en hel rekke nyere oljemalerier favner utstillingen på Stenersenmuseet 150 tegninger, der Bjertnes i mange av dem har invitert andre til å tegne sammen med ham. Flere av disse tegningene er også utstilt på Galleri K. Han har også fått sin egen mor til å overføre noen av hans maleriske motiver på underlige og kunstferdig utførte porselensobjekter.

I tillegg finner vi i utstillingen en rekke skulpturer som han har skapt skissen for, men som er skåret ut i tre på Sri Lanka. Slik får han oversatt sine egne ideer gjennom en asiatisk kunsttradisjon, noe som har resultert i svært spennende uttrykk.

Nytt de siste årene er hans arbeid med film. Også dette som et forsøk på å komme inn i en mer sosial og kollektivt skapende virksomhet.

Intense sanselige kjærlighetsdikt

Som en rød tråd gjennom hele utstillingen er ansiktet til hans egen purunge og billedskjønne kjæreste. Han dveler omkring hennes skikkelse med en lidenskap som nærmer seg smerte.

Noen ganger har han malt henne med olje på lerret i gullramme, i en nesten gammelmesterlig stil, mens han andre ganger jobber mer uvørent og utydelig, som om ansiktet hennes er i ferd med å forsvinne.

I et av bildene er fjeset hennes dekket med en blank materie som likner spytt, som uttrykk for et kanskje vemmelig, men likevel velkjent ønske om å dekke den elskede med noe av seg selv. Disse inderlige maleriene minner om intense, erotiske kjærlighetsdikt.

Portrett av en syk pederast

Men midt alt det skjønne, er det også plass for det avskyelige.

I flere arbeider har Bjertnes tatt fatt i katolikken og typografen Eric Gill. Mange kjenner ham som opphavsmannen til den kjente fonten «Gill Sans», men det færre er klar over er at han var en pervers pederast, som systematisk og iskaldt misbrukte både sin søster, sine barn, og sin hund.

Det mest oppsiktsvekkende er vel at han også førte en slags overgrepsdagbok, der han lot det fremstå som om alle disse relasjonene var gjensidige seksuelle forhold.

En dobbelthet

I et maleri som fascinerte meg sterkt, ser vi denne Gill malt på Bjertnes sedvanlige veksling mellom en fotografisk realisme og abstraksjon. I dette tilfellet er det ansiktet og skrittet som er skildret realistisk. Gills ansikt minner om en typisk professor, med høye viker, briller og langt skjegg.

Fjeset er malt i blåtoner, og fremstår slik for oss som distansert, mens kjønnsorganet hans er malt i varme farger, og presser seg så å si visuelt på betrakteren på en ytterst ubehagelig måte.

Kanskje er dette et bilde på Gills tosidighet, dels som den skapende kunstneren og grafiske designeren han var, og dels som den diabolske, perverse overgriperen.

En mektig bronseskulptur av en drageliknende skikkelse, som har fire hoder der føttene skulle vært, er talende plassert ovenfor nok et maleri av Gill. Mellom disse to kunstverkene er det strødd flyere med Gills berømte font, samt blant annet utdrag fra hans egen overgrepsdagbok. Sammen danner disse arbeidene en mørk kjerne i utstillingen.

Dyreskikkelser

Galleri K byr på mye av det samme materialet: Det er fascinerende dyretegninger, der øgler, fugler og frosker er gjennomgangsmotiver. Og det er praktfulle fotorealistiske malerier og fascinerende abstrakte komposisjoner.

I Galleri K finner vi en underlig froskeskikkelse som også figurerer i Stenersenmuseets utstilling. Froskeskulpturen er hugget ut i tre, og står på en pidestall ved inngangspartiet.

Denne menneskelige, dyriske figuren, som ser ut som den er hentet direkte ut av Melgaards tegninger, er utstyrt med en lyspære som henger i en ledning, som også er surret rundt dette underlige vesenets hender.

Jeg tenker at Bjertnes bruker dyrene som bilde på det utemmede ved mennesket, de ville og usiviliserte som ulmer under overflaten i menneskenaturen.

Som en helhetlig installasjon

Det er utvilsomt blitt to flotte utstillinger. Utstillingene favner mange av de samme typen arbeidene, men fremstår likevel som ganske ulike. En ting er selvfølgelig størrelsesforskjellen. Utstillingen på Galleri K er jo ganske liten. Men den mest markante forskjellen er likevel presentasjonsmåten.

Galleri Ks utstilling er stilren, elegant og profesjonell, men den er likevel preget av en ganske tradisjonell verk/forverk – presentasjon. Stenersenmuseets utstilling, derimot, fremstår mer som en gigantisk, mangefasettert, levende installasjon, der alt henger sammen.

De har klart å skape en opplevelse av at man som betrakter ikke bare er omgitt av disse arbeidene på alle kanter, men at de så å si invaderer en. Slik sett tilbyr Stenersenmuseet nok en enda sterkere kunstnerisk opplevelse.

Likevel er det all grunn til å få med seg begge to: Sammen gir de oss et rikt innblikk i Bjertnes ubehagelige, eventyrlige og vakre univers.