De store, evige spørsmålene henger løst på himmelen i Kolbein Falkeids univers. Selve tittelen "Utestengt" spiller på det å være utelukket fra paradiset, fellesskapet, meningen eller hva slags navn man nå vil sette på det. Tittelen antyder en dyster tone, og Falkeid følger opp i diktet med samme navn: "Utestengt":
"Denne lodne sommernatten. Et sted
mellom lys og mørke tier et siste
vindpust i ospeløvet. Vi aner
verdens søvn og underlig skyldfrie ferd
tone ut i en taus påstand om
at den kjente alt og likevel ingenting visste."
Ro og rov
Falkeid fortsetter å beskrive denne natteverdenen som et åsted for både ro og rov. Men til tross for all råskapen minner han om at naturen ikke kan huske noe fullkomment. For naturen har ikke opplevd noe syndefall. Naturen er ikke utestengt på samme måte som oss mennesker. Diktet slutter slik:
"Tafatt stryker hendene våre natten
mens vi lener oss tungt mot husets planker:
Seende, tankeforspiste, utestengte -
Alt er drømmende, likegyldig morderisk fred.
Bare våre fredløse hjerter banker."
Påtrengende
Så langt Falkeid selv. Noe av problemet med dette og andre dikt i samlingen er at de bruker et altfor stort "vi". Diktene taler på vegne av oss alle, og det virker påtrengende på meg. Og det plasserer Falkeid litt for trygt i den sentrallyriske tradisjonen.
Jeg finner små observasjoner av tid og konkrete sansninger mye mer spennende, som det vakre "Halvannen måned på jorda", et dikt som leser ansiktet til den nyfødte Thomas og finner vakre budskap i "øyenlokkenes silketynne tekst".
Ansikt til ansikt er heller ikke Falkeid helt utestengt.
Av Tom Egil Hverven
Kulturnytt, NRK P2, 4. desember 2001