Per Petterson
Ut og stjæle hester
Oktober 2003
Han har solgt firma og leilighet i byen og gjort pensjonist av seg: det var ikke mye annet å gjøre i tomheten etter at kona døde. Noenogseksti er han uansett. Huset ute i østfoldskogene et sted er mye eldre. Slitent er det også, men ligger ved vann. Stille, og fint, for en mann og en hund – en mann som alltid har visst at han en dag skal bo slik; alene i skogen.
Tenker på far
Dagene hans går jevnt, med praktisk arbeid – vedhogst, reparasjoner og forberedelser til vinteren – med turene rundt vannet og med tankene. Ikke minst på faren. Det kan være i møtet med oppgaver han ikke helt vet hvordan bør angripes. Hvordan ville faren grepet det an? Tenker han; og løsningen, den rette måten, kommer fra minnene et sted.
Vendepunktet
Slik, og fordi han en dag forstår hvem det er som bor i den nærmeste hytta, vokser minnet om sommeren 1948 opp til å bli fortellingens kjerne. En sommer som lenge så ut til å bli nær perfekt, men som før den var omme hadde forandret alt og tatt fra ham faren.
Per Petterson vet å bruke de små bokstavene, de små ordene. De store faktene har ikke hjemme her. Som livet selv, er dramaet i boken stort nok alene: Et gutteliv må endre kurs. En voksen sviker – kanskje uten å ha annet valg? Hva vet vi om hva som kunne vært? Petterson lar det være opp til leserne selv, på bakgrunn våre egne livs erfaringer, å avgjøre om det skal felles dom, og i så fall hvilken.
Den gode ensomheten
Per Petterson gir leseren skogen, den gode ensomheten og stemningene som strekker mye lenger enn øre og øye kan sanse. Igjen tar han tak i fedrene og sønnene deres – dette krevende rommet som kan inneholde alt fra tryggheten selv til den bitreste sorgen.
«Ut og stjæle hester» kan nok gjøre vondt i blandt, men slik er det nå engang med det som er vakkert i livet..
