I høst fortalte komiker Rune Andersen historien om å vokse opp med en voldelig far. Nå har han tatt den til scenen med ett hovedbudskap: Det er aldri barnets skyld.
Nostalgi
I «Lykkeliten» forteller Rune Andersen om oppveksten på Lund i Kristiansand.
Andersen beskriver området han vokste opp i med detaljer som både fremkaller gjenkjennelse og nostalgi hos publikum, samtidig som han klarer å ta skildringene dit hen at man ikke må være sørlending for å kunne kjenne seg igjen i landskapet han tegner: En blokk, de ulike typene som bor der, nærbutikken, det snille, gamle ekteparet i første etasje, og så videre.
Alt fortalt ærlig, snilt parodierende og med humor. At faren slår, ligger som en rød tråd gjennom forestillingen. Men det sies likevel ikke noe om det før etter en god stund. For de fleste som kjøper billett til forestillingen vil nok dette likevel være et kjent premiss.
Usentimentalt
Forestillingen er historien om Rune Andersens liv og levnet. Gjennom fortellinger fra barndom, ungdom og voksenliv viser han hvordan han kom dit han er i dag. Trykket i forestillingen ligger på gode historier og det faktum at det har endt bra.
Farens voldelige atferd beskrives nøkternt og usentimentalt. Men voldsepisodene er ikke noe Andersen dveler ved. Det er nok et bevisst valg.
Det han ikke sier noe om, men som likevel er det som sprenger seg på i forestillingen, er omverdenens handlingslammelse. Nabokona som tisket og hvisket, men som aldri konfronterte noen. Mange visste nok hva som skjedde i leiligheten hos Andersens, men ingen sa fra eller gjorde noe med det.
At det ikke fremkaller større bitterhet, et sleivspark eller to, en sylskarp kommentar, er nok også et bevisst valg. Et av forestillingens poeng er at det gikk bra med Rune Andersen, og det kan det også gjøre for andre.
Brodd
«Lykkeliten» er en forestilling som er folkelig, varm og morsom. Den kunne hatt en større brodd i forhold til budskapet som programmet sier den formidler: At det aldri er barnets feil. At det alltid finnes et håp. At det handler om å velge.
Samtidig er det godt fortalt, og de fleste momentene fra oppveksten hentes opp igjen i løpet av den drøye timen forestillingen varer. Noen historier, som den om da Rune Andersens drar til sjøs, kunne vært bedre forankret i den underliggende hovedfortellingen.
Andersen gjør seg selv til overlever, ikke offer. Det er en klok strategi. Samtidig vet han at han ikke er alene om en vond oppveksthistorie. Kanskje kunne noen av politikerparodiene vært kuttet til fordel for hverdagssituasjoner der oppveksten gjorde det vanskelig for ham?
Men Andersen er en solid underholder som kjenner sitt publikum. Og leverer som en komiker skal: Publikum ler – kanskje mer enn de gråter.
Forestillingen spilles i første omgang i Kristiansand og Stavanger fram til midten av mars.
