Av:
Tom Egil Hverven
Thure Erik Lund
Uranophilia
Aschehoug 2005
Å gi en skikkelig vurdering av dette romanverket, krever mer tid og plass jeg har her. At det er verd et nærmere studium, er jeg sikker på, om ikke annet på grunn av Lunds evner til å skape nyord i grenselandet mellom litteratur og østnorsk talemål. Bare tittelen på den første av romanene er grunn nok til å sperre opp øynene.
Spinner videre på Aukrust
Uranophilia er fjerde bok i Lunds romanverk.
I «Grøftetildragelsesmysteriet» (1999), får Thomas i oppgave å skrive en betenkning om kulturminner for Kulturdepartementet. Han reiser land og strand rundt i Norge og gjør notater. På en av disse reisene oppdager han hvordan det landet han er vokst opp i, er i ferd med å forandres totalt.
På Aukrustsenteret i Alvdal oppdager han hvordan utstillingen kan leses som «en grusom innsikt i galskap om moderniseringen av bygdefolk i det tjuende århundre, hvordan ekte nordmenn kunne bli sprø moderne norske gærninger». Akkurat Aukrusts verden, særlig Reodor Felgens oppfinnsomhet, virker som en sterk inspirasjonskilde for flere av scenene i Lunds romaner.
Teori om verdensmaskinen
Tomas Olsen Myrbråten mener Norge er i ferd med å bli et syntetisk underholdningsland, der kulturminnene er faste, trygge kulisser. «Godmorgen Norge»-sendingene på TV får ham til å føle at hele landet framstår som «et overordnet, vidt forgreinet dataspill».
Ideen om at menneskeheten kontrolleres av en enormt omfattende «verdensmaskin» har Thure Erik Lund utviklet videre i romanene «Compromateria» (en omfattende framtidsfabel i Swifts og Holbergs ånd, 2002) og «Elvestengfolket» (en mer jordnær fortelling fra nedre Buskreud, 2003) samt i en mengde essays ved siden av romanene.
Ludvigs verden
I «Uranophilia» er Thomas tilbake i et nokså kjent landskap, en slags blanding av industri- og boligområder i Oslo, særlig ved Akerselva og i Lodalen. Thomas er blitt en eldre mann, over 60 år. Han strever fremdeles med å holde kontakten med kvinner, særlig Helene, som også er en gjennomgangsfigur i romanene.
Via noen fantastiske refleksjoner om trapper (s. 51ff) nærmer han seg kameraten Ludvig (som óg er navnet på en kjent Aukrust-figur), også han en eldre mann, som bor i et verksted som kan minne om Reodor Felgens verksted.
Verden som språk
I Ludvigs verksted framtrer en kjent situasjon fra tidligere romaner: Den fysiske verden framstår som språk:
«Jeg kunne bare nøye meg med å kikke rundt i rommet, og omhyggelig prøve å memorere alle de merkverdigheter han hadde stablet opp her, så ville jeg samtidig også kunne «lese» i skriftene hans.» (s.58)
Ludvig har også konstruert en oppfinnelsesmaskin som er en slags mellomting mellom noe usynlig, abstrakt og noe stofflig, mekanisk.
I forsøkene på å framkalle fortiden gjennom egne maskiner, omkommer Ludvig. Thomas er allerede såpass på utsiden av kulturen og samfunnet at han finner det tryggest å gravlegge vennen på egenhånd, i en merkverdig og karakteristisk scene:
«Det endte med at jeg gravla ham ut mot skråninga nedenfor verkstedet, der jorda var løs og moldrik, hvor liksafta av ham kunne renne rett ut i bekken på nersida der, og mens jeg tenkte på hans minne, satt jeg og så ned i bekken, og fortapte meg i de små krusninger og strømmer, som jeg visste at kroppen til Ludvig i flere år nå ville være en del av, for bekken ville komme til å renne på en litt annerledes måte nå, en det den ville ha gjort, hvis han hadde levd [...]» (s.79)
Tomas tar over
Han er overbevist om at Ludvig utgjør en forskjell, tross alt. Tomas hører tonen hans i bekken. Etter vennens død blir Thomas «mer og mer Ludvig» (s.83), og han går dypt inn i kollegaens litterære prosjekter. Fortellingen skifter til presens (84) og Thomas begynner å underskrive nyskrevne tekster med vennens navn.
Han har en følelse av at et «gjennombelyst, normert sakprosaspråk» kommer til kort, han må forsøke å komme forbi dette språket for å bli fri (med et lite spark til anmelderne: -enhver ensom forfatter er i deres øyne per se reaksjonær (s.92).
Thomas begynner å arbeide med «verdensteorien» sin, som han bare antyder vagt som en «setningsoppbyggelsesmodul for å begripe hvordan verden vokser» (s.104). Mens han holder på med dette oppdager han en kjellerlem som fører ned til uutforskede hulrom (s.114), og han får besøk av Arnold Wein, en annen gammel venn av Ludvig. Wein er en historieforteller fra Wien som holder det gående gjennom hele midtpartiet av boka.
Den himmelvendte
«Den uranophiliske bakgrunnsstrålingen» framstår som Arnold Weins spekulative historiefilosofi, bygd opp omkring forestillingen om «Uranophilia», som er en århundre gammel metafor for menneskehetens bakgrunnshistorie. En urmyte, kunne man kanskje kalle den.
Uranus (gresk) betyr himmelen. Kronos (tiden) er sønn av Gaia (jorden) og Uranus. Arnold Wein følger historien om «Uranophilia» gjennom en rekke fiktive historiske krumspring fram til kulminasjonen i den franske avantgarden på 1920-tallet.
Avslutning og credo
Romanen fortsetter med en rekke krumspring, fram til den på (nesten) uforklarlig vis ender hos Thomas og Helene med noen avsluttende sivilisasjonskritiske bemerkninger. Thomas innser at alle hans «intellektuelle anstrengelser» alle hans «aforistiske skriverier» har vært fordekte veier til Helene.
Akkurat dette er noe nær en klisje i litteraturen, fra Dante, via Goethe til Ibsens «Peer Gynt». Men Lund har klart å belyse dette motivet fra flere kanter i fire kraftfulle romaner. I tillegg har han skrevet et portrett av en «saktegående tilsidesatting» som mangler sidestykke i nyere norsk litteratur. Tomas Olsen Myrbråten har sitt eget credo:
«Ikke si noe som de andre kan tjene penger på. Ikke prøv å få dustene til å tenke. La dem sose i vei med det hype pisspreiket sitt. Man må bryte samfunnet ned. Det må ta slutt med dette tøvet. Jeg tror på å utføre disse enkle tingene. Som å sove lengst mulig. Spise minst mulig. Gå sakte. Være svak og fattig» (s.282).
Antagelig leter man feil sted om man vil finne en entydig samfunnskritikk i de fire romanene. Den fjerde av dem slår ganske ettertrykkelig fast at det er et prosjekt dømt til å mislykkes:
«Hva jeg nå mener om samfunnet, er min hemmelighet. Den finnes innbakt i verdensteorien min. Leter man etter mine meninger, vil man gå seg fast. Jeg håper folk trekker ut sine lærdommer, på sine måter.» (s.287)
For min del trekker jeg den lærdommen at det finnes noe verdifullt nettopp i det grenseområdet Thure Erik Lund utforsker mellom den høye, litterære arven i litteraturen og den lave, folkelige visdommen i talemålet og nyordene han møysommelig arbeider fram i disse fire bøkene. Akkurat hva som er det verdifulle kritiske potensialet i denne lærdommen, må jeg imidlertid tenke på en stund til. Kanskje er det noe der, kanskje ikke.
Boktilsynet, onsdag 26. oktober 2005