NRK Meny
Normal

Unorsk og henrivende

Dansefestivalen CODA ble avsluttet med glitter denne helgen. Gjestespillet «Gardenia» satte et interessant punktum for festivalen.

Fra 'Gardenia'

Fra «Gardenia».

Foto: Dansens Hus

På scenen står seks transvestitter og en transseksuell person, alle mellom 55 og 80 år gamle. De er kledd i dress og slips, er korrekte og avmålte og allerede fra starten av stykket viser de en fantastisk mimikk.

Anmeldelsen Karen Frøsland Nystøyl

I løpet av de neste to timene forvandles de, gradvis og sakte, til de pensjonerte drag queens’ene de egentlig er. Men det skulle man ikke tro fra starten av.

Transformasjon

På scenen står også en kvinne i førtiårene og en noe yngre mannlig danser. Til sammen forteller de en historie – de formidler noe om menneskelighet, seksualitet, åpenhet, savn, skjønnhet og glede, for å nevne noe.

Historielinjene er likevel ikke tydelige. De to karakterene som ikke er pensjonerte transvestitter, har en noe uklar rolle i oppsetningen. Men dette overskygges av hovedlinjen: Transformasjonen fra noe påtatt til noe ekte, fra noe påtvunget til noe valgt, fra noe normalisert til noe uten grenser.

Dette er ikke et drag-show. Først et godt stykke uti forestillingen kommer kjolene frem, og forvandlingen går gradvis.

Forestillingens høydepunkt er et skiftegilde der de eldre herrene sminker seg, poserer, sminker seg mer, poserer, tar på seg parykker, sko, kjoler, boaer, poserer.

Det er en fantastisk scene som spilles ut til Maurice Ravels «Bolero».

«Gardenia»

Besetningen i «Gardenia».

Foto: Dansens Hus

Unorsk

Opplevelsen av å se noe unorsk er til stede allerede fra starten. Stykket er godt koreografert og regissert, planlagt til fingerspissene, profesjonelt og likevel upretensiøst.

De eldre står foran publikum og viser seg frem som dem de er, står der i kjolene sine mens kulemagen strutter – kropp og frihet hører sammen på en befriende måte. Seksualiteten blir et vidstrakt landskap der karakterene beveger seg i ulike retninger.

Men er dette dans? Det er bare så vidt. Riktignok er det et par dansesekvenser i løpet av forestillingen, men å kalle det en danseforestilling er likevel ikke helt riktig.

Men det er ikke så farlig, «Gardenia» er med på å vise at sjangergrenser viskes ut, kunst, performance, dans og teater låner raust fra hverandre. Den belgiske koreografen Alain Platel er opptatt av å bryte ned grensene mellom ulike kunstuttrykk. Det gjør han med «Gardenia», det første av hans stykker som vises på norske scener.

Tid

«Gardenia» har høstet gode kritikker internasjonalt. Ikke rart, det er lett å la seg bedåre av besetningen. For dette er ekte, og det oppleves ekte.

Forestillingen tar seg tid, noen ganger for god tid, men det er samtidig med på å gi skuespillerne autoritet. «Gardenia» handler på mange måter om dem og deres liv.

Da er det lov å bruke tid på å posere.

«Gardenia»

Fra «Gardenia».

Foto: Dansens Hus