Befriende utrendy

På Vestfold kunstmuseum i Tønsberg presenteres det som omtales som en ”ny generasjon av norske kunstnere som arbeider innenfor et realistisk formspråk”. Det dreier seg om 24 kunstnere som viser maleri og skulptur.

Kurator er kunstneren Daniel Østvold som selv arbeider med et beslektet uttrykk.

Realismebegrepet

Østvold har også skrevet en lengre tekst i katalogen hvor han plasserer den aktuelle utstillingen i forhold til et kunsthistorisk sveip som går fra hulemaleri, via Jan van Eyck på 1400-tallet, gjennom forrige århundre og opp til internasjonalt hotte malere som f.eks. den tyske Neo Rauch eller John Currin. Østvold sier eksplisitt at det er kunstnere som disse - blant annet promovert av den innflytelsesrike Charles Saatchi de senere årene - som danner det relevante motstykket til det vi kan se på Haugar.

Et problem med det kunsthistoriske begrepet ”realisme” er at det med sin mangeslungne bakgrunn er faretruende vidt, så vidt at det ikke sier veldig mye. På utstillingen finner vi malere og skulptører som arbeider i svært forskjellige retninger. Noen går i retning av saklig registrering, andre mot en pop-preget tematikk, mens atter andre har et romantisk anstrøk eller sågar arbeider opp mot klassisk form. Jeg spør meg derfor om ikke ”realisme” som et etablert isme-begrep forvirrer mer enn det opplyser hvis man ønsker en nyansert diskusjon av den aktuelle kunstsituasjonen som tegnes opp her. Samtidig som det i katalogen opplyses om at realisme ikke lenger innebærer noen felles front mot nonfigurativ modernisme, bidrar selve begrepsbruken til å fastholde noe av den ideologiske konflikten vi kjenner fra norsk kunst på 70-tallet mellom det såkalt klassisk figurative og modernisme.

Uten at det diskuteres holdes forøvrig fotografi totalt utenfor, noe som ytterligere markerer at det ikke er en reell diskusjon av realismebegrepet som er poenget, men at det snarere dreier seg om å trekke frem et relativt bredt spekter av figurativt maleri.

Fortsetter under bildet.

Hippieromantikk og illusjonisme

Det er ikke blitt en veldig oppsiktsvekkende utstilling. For egen del vil jeg trekke frem Sverre Mallings tette blyanttegninger som leker med rekvisitter knyttet til den hippie-romantiske delen av sekstitallets ungdomsbevegelser. Denne drømmen finner vi bokstavelig talt havarert i hans flerdelte tegning av en tidstypisk dekorert folkevogn-buss som er strandet i en tett skog. Denne fascinasjonen for sekstitallets svermeriske motkultur og mystikk er noe som går igjen hos mange unge norske kunstnere i dag.

Øystein Tømmerås plasserer seg med sitt sammensatte maleri av ”Optiker Arne Køltzow” (fra 2003) tvertimot i en detaljbesatt og registrerende form for ”realisme”. Dette maleriet fungerer som et portrett samtidig som det kommenterer og produserer malerisk illusjonisme på frapperende vis. Til tross for pop-sensibiliteten er det nesten så man tenker på Gustav Wentzels ”Snekkerverksted” fra 1880-årenes realisme, hvor realisme ikke minst betydde å være radikalt forpliktet på sannhet.

Tirill Schrøders ”realisme” er en syntetisk blanding av forskjellige koder for billedfortelling, hentet både fra kunsthistorie og populærkultur. Her er det mer analyse enn avbildning, noe som nok en gang stiller spørsmål ved realismebegrepet.

Realisme i et utvidet felt

I forhold til noen av de problemstillinger denne utstillingen berører er det fristende å trekke frem Torbjørn Sørensen som for tiden viser malerier på Galleri K i Oslo. Disse går utenpå mye av det vi kan se i utstillingen på Haugar.

Scenene og figurene i Sørensens bilder har noe åpenbart fotografisk over seg, ikke minst i måten fritids-motivene med menneskegrupper ute i naturen er skåret til. Samtidig undersøker de på nesten naivt vis det maleriske mediets evne til avbildning og illusjon i kontrast til dets abstrakte karakter.

Dette er ikke bilder som gjør selve avbildningen til sitt program, men som opererer fritt med dette som en av mange mulige maleriske koder.