Riksteatrets nye stykke er en monolog om Sigrid Undset som er skrevet av Otto Homlung og Tine Thomassen. Otto Homlung har regien. Forestillingen åpner hektisk, men til slutt blir vi erobret av Ellen Horns varme sjarm.
Monolog er en svært krevende scenegenre. En kongelig urpremiere ga høy nervefaktor for den hjemvendte sirkushesten og travet ble noe urent i første akt. Der er også regi og tekst svakest, og mye skravling kunne med hell vært skåret vekk. Best er beskrivelsen av sorgen over datterens død og lukten av fattigdom i Sovjet på flukten til USA.
Savner skrivepult
Andre akt er en lykkelig helomvending og gir full klaff for Ellen Horn. Her slipper hun spillegleden løs med talent for dialekter og språk. Teksten er mer personlig og fokusert. I hvit bomullsnattkjole med lang grå flette nedover ryggen sitter hun bredbent på scenegulvet og er endelig under huden på denne følelsessterke kvinnen. Hun tar oss med tilbake til barndommen, ungdommen, kunstnerdrømmer, reisen til Roma og forelskelsen i maleren Svarstad; ekteskapet, barna, skuffelsen og skilsmissen.
Jeg savnet en skrivepult på scenen. Ellers lager scenograf Bård Thorbjørnsen historiske miljøer med sine veggstore lysbilder. Fra besteforeldrenes hage via Roma og Sovjet til høyhus i USA. Kjetil Bjørnstads musikk skaper en myk atmosfære i forestillingen.
Seier for Horn
Å skrive stykket "Undset" er dristig, så velkjent som vår Nobelprisvinner er. Men forfatterne våger seg for eksempel ikke inn i hennes moralske dilemma da hun innledet et forhold til en gift mann. Førsteakten blir mer oppramsing enn persontegning.
Og det forundrer meg at det går an å lage et stykke om en dikter som skrev hele tiden uten noengang å vise henne med en penn i hånden. Men som kunstnerisk prestasjon er forestillingen en seier for Ellen Horn.
Av Lisa Kristin Strindberg
Kulturnytt, onsdag 25. september 2002
