Slik at etter endt forestilling sitter en og tenker "Hva var det jeg så? Hvorfor er det slik"? Og det er nettopp det som er det essensielle i samtidsdans: Å stille spørsmål og å utfordre.
Det starter i det pedagogiske, postmoderne, nesten naive hjørnet. På en sparsomt belyst svart scene henger en diger bomullsky fra taket. Danseren Ole Martin Meland står litt keitete på scenen og beskriver en bevegelsessekvens. Publikum ler av den unge mannen og hans til tider nølende beskrivelse.
Så utfører han den, og det blir helt stille i salen. Igjen snakker han. Han beskriver bevegelsessekvensen, bakgrunnen for den, hvorfor den er slik den er. Det er en ganske morsom bevegelsessekvens med klapping, knipsing og lut rygg. Scenen fylles av sortkledde dansere, som alle repeterer bevegelsessekvensen, hver på sin måte.
"Uma" er en danseforestilling som handler om hvordan en dans blir til. Gjennom forestillingen viser koreograf Örjan Andersson prosessen fra en enkel bevegelsessekvens til dans i et mytisk landskap. De ti sortkledde danserne danser i grupper, de danser solo, og sammen med suggererende musikk av den finske elektronikaduoen Pan sonic, drar de publikum med inn i et stadig mer intenst landskap der bevegelsessekvensen utvikles.
På samme tid som de er enkle, er bevegelsene også store, markante og repeterende, nesten med et rituelt preg. Det rituelle uttrykket forsterkes når det kommer to prestelignende skikkelser inn på scenen og svøper en av danserne i et langt, svart tøystykke.
Så blir scenen mørklagt. Når lyset kommer på, står det en rev der. Med det vender forestillingen. Hvordan forholder vi oss til et dyr på scenen? Riktignok en danser med helmaske formet som et revehode – men likevel: Dyr er avvæpnende. Dyr gir inntrykk av noe ærlig og grunnleggende. Dyr er stereotype. Reven skal være slu og lur. Men denne reven er helt avvæpnet, alene og fremmed på en stor, sort scene, bare opplyst av en gedigen sol. Reven er nydelig danset av Nuria Guiu Sagarra, særlig når Yaniv Cohen tar av henne masken og danser sammen med henne.
Med inntoget av masken presenteres vi for en annen verden, en verden som bygger seg opp til å bli mytisk. Her kommer dyr inn, her tåkelegges scenen, her skinner en stor sol og den suggererende elektronikaen er byttet ut med islandske begravelsestoner fra 1500-tallet, bearbeidet av komponisten Akira Rabelais.
Gradvis overtar dyrene, tåken og det fabel-aktige. Carte Blanche har beveget seg inn i en sfære der all rasjonalitet er borte. Flere dyr kommer: En bjørn strekker tynne armer ut mot solen. Fugler med brusende fjær og løver med store maner beveger seg elegant rundt i tåkelandskapet.
Koreografen Örjan Andersson har sagt at ”den overdrevne trangen til alltid å finne en mening, en symbolsk dimensjon, er kjedelig”. Han jobber etter det lille som kan få tiden til å stoppe opp. Det gjør den i "Uma". Kanskje ikke slik man tenker seg, og heller ikke slik at man nødvendigvis har forstått det man har sett. Men det er akkurat det som er noe av meningen.
