Ulvenatten

Fantasi og virkelighet glir i hverandre. Det er spennende.

Det dreier seg om tsjetsjenere og russere, men uklare posisjoner og identiteter gjør oss usikre på hvem som er hvem.

Bakgrunnen er reell. Handlingen er tenkt. Det er TV-debatt om tsjetsjensk terror. En bevæpnet debattant kupper studio, sendingen og verdens oppmerksomhet. Debattanter, programleder, kamerafolk og studiostab er gisler. Det er de dårlig forberedt til å være.

Virkeligheten på tv

Det er sannsynlig fremstilt. Informasjonen foran og bak og mellom fantasiene, minner om noe som er regnet som offisielle sannheter. Og det foregår i et TV-studio – og på skjermen. Det er jo der virkelighet finnes i vår tid.

Kryssklippes til et spill

Rollefigurene er gode, ikke for stereotype, ikke for grå, men passe kolorert etter omstendighetene. Skuespillerne fungerer godt. Men det vesentlige skuespillergrepet er gjort av regissøren. Han gir skuespillerne lite rom. De poserer i korte bilder med riktig stemning i øyne og ansiktsmuskulatur og med passe svette panner, så kryssklippes bildene sammen til et spill.

Det er en god teknikk når mange er med og kvaliteten er ujevn. Svakheter i skuespillet er nesten usynlige.

Begynner som en klisjé

Dramatiseringen er nøktern. Virkemidlene overdøver ikke det virkelighetsnære, de underbygger. Den komplekse politiske bakgrunnen styrker spenningen på alle nivå.

Men filmen begynner som en klisjé, med et klønete formulert uttalelse fra programlederen om at hun fikk en henvendelse om å lage en dokumentar om Tsjetsjenia. Og så slutter det like banalt med at ”hvis jeg ikke hadde reflektert på henvendelsen, så ville ikke det som skjedde ha skjedd, og liv ville vært spart. Det er mitt ansvar.”

Det er en gåte at slikt tøv kan komme med i en så oppvakt politisk thriller.

(Fra en roman av Tom Egeland, dramatisert for film av Tom Egeland, regissert av Kjell Sundvall og fotografert av Harald Paalgard.)