The Little Hands of Asphalt, Foto/Copyright: Tore Meek
Urørt mener:
I rekka av låtskrivere i den norske mellomgrunnen vi imponeres av på Urørtkontoret, presenterer vi Sjur Lyseid.
Han er kjent i Oslo-kretser som vokalist i Monzano, men imponerer med stemme og meloditeft vel så mye på sologreiene Little Hands of Asphalt. Sjur er dessuten en god historieforteller.
HØR: Some Things We Need to ForgetLAST NED: Some Things We Need to Forget
MER OM:The Little Hands of Asphalt
Hva er historien bak Ukas Urørte låt?
- Jeg tror de fleste noenlunde vellykkede låtskrivere bruker fragmenter fra både sine egne og andres erfaringer og koker det sammen til et heksebrygg som også inneholder en god dose oppspinn. Sånn sett er ikke låta basert på en enkelthendelse som er virkelig.
Samtidig bruker man jo de opplevelsene man har hatt. Sånn går no dagan.
Rammehistorien er det klassiske møtet mellom to tidligere romantiske kompanjonger etter lengre tid fra hverandre. Men for meg handler den låta her egentlig mer om tid enn om kjærlighet. Dessuten er den krydra med noen litt kleine pophistoriereferanser. Lykke til, pop quiz kids.
Hvordan vil dere selv beskrive musikken deres?
- Mange har kalt det countryfisert indiefolkpop. Jeg liker sjangerbetegnelser, jeg, i motsetning til mange av mine musikerkumpaner.
Gjerne så lange og snirklete som mulig. De hjelper med å sette tilværelsen i system. Eller for å dra platesjappevarianten: Elliot Smith møter Townes van Zandt på snuskete sportsbar i liten europeisk storby. Jepp.
Hvorfor syns dere andre bør høre på dere?
- Fordi vi er så ekstremt dyktige på sjangerbetegnelser. Dessuten er vi over middels både intelligente og følsomme. Og uhørt gode crocketspillere.
Hva er det mest interessante som har skjedd i bandets karriere?
- LHoA har vel ikke hatt noen karriere og snakke om, har holdt på og pusla med dette innimellom bare de siste 3 månedene.
Hva betyr det å bli Ukas Urørt?
- Hmm.. Her bør jeg muligens være kongerikets mest kompetente ekspert. Det gir deg ikke platekontrakt. Det gir deg heller ikke spillejobber, du må fortsatt ringe og mase.
Et par tusen mennesker får hørt deg (inkl. lydverket), kanskje 10-15% liker deg. Jøss, det blir nesten 300 mennesker, det. Det viktigste er kanskje anerkjennelsen ved at folk som faktisk får betalt for å synse setter pris på det du gjør. Altså - det er en stein lagt på veien. Men èn stein bygde ikke Kheops.
Spesielle planer framover?
- Fortsette å skrive små sanger i C-dur. Bruke capo der det er nødvendig. Og forhåpentligvis skrive en og annen tekst noen få sjeler finner mening i. Er det virkelig tak i meg (noe all erfaring og sunn fornuft tilsier at det ikke er) skal jeg få rasket sammen noen folk og spille live etter hvert.
Favorittfestivaler?
- Lok og Stok 2001 var bra. Jeg er for gammel (eller for sur og bitter) til å ligge i telt.
Favoritter på Urørt?
- Fordi egenreklame er gøy. Kom og se oss på By:larm.
- Sinnrike sanger om grevlinger og hoppeballer. Og med undertegnedes sofistikerte valthornsarrangementer.
Lars Wiik & The Laughing River
- Tidligere Aluco. Tror mange på urørt vet hva dette er. Og vet hvor fint det er.
- Enda flere vet hva dette er. Så bra at ikke suksessen har gått til hodet på dere, gutter. Flotte folk, flott band.
- Støyer og hoier der ingen andre tør. Og ja, jeg har 12 Sonic Youth-plater.
- Smart postrock.
- Mitt hip hop-alibi. Hva skjedde med emohipindiefolkhopen vår?
- Frisk og fin indierock.
- Pop med tyngde og pondus.
- Som om Jan Teigen skulle vunnet idol for så å bli produsert av Max Martin. Helt på ordentlig. Fantastisk. Gikk som ei kule på dansegulvet på julebordet.
Hva er den største skandalen dere har vært borti?
- Skandalene innad uteblir gjerne når man er et enmannsprosjekt. Etter å ha sett dokumentaren om Rumours skulle jeg av og til ønske jeg spilte i Fleetwood Mac. Der skjedde det i hvert fall noe.
Den største skandalen min til nå må vel være at jeg med mine uhensiktsmessig lange svar bruker opp folks tid og tålmodighet. Oh, sweet intimitetstyranni. Beklager.
Har dere en spesiell appell til folket?
- Det er sikkert noen som er frista til å kalle Little Hands of Asphalt for melankolsk. Ikke gjør det. Begrepet "melankoli" må være det mest utvannede, voldtatte og misbrukte brukt på musikk. Jeg skjønner faen ikke hva det betyr en gang.
Er det litt sånn "det-er-høst-og-det-regner-men-jeg-har-et-lite-smil-om-munnen-allikevel"? Tulletristhet på en måte. Så kall LHoA gjerne tristesse, kall det gjerne sutring, men kall det for all del ikke melankolsk. Så er det sagt.
The Little Hands of Asphalt er:
Sjur Lyseid. Med litt hjelp fra venner nå og da. Marit Falkum Enerhaug hjalp til på "Some Things" og bør nevnes, med nydelig vokalbidrag som gir låta minst et par ekstra dimensjoner.