Anmeldt av Line Gevelt Andersen i Norsk på Norsk, NRK P1.
To av i alt 12 originallåter utmerker seg spesielt, begge er signert Monica Holter. Låtene ”Kvinner kan” og ”En faders vuggesang”, med musikk skrevet av Svein Johnsen, er høydepunktene på Strie Strengers først utgivelse. Monica Holter er en tekstforfatter med litterært talent og en god dose livserfaring. Slikt kan det bli god musikk av. Så har også de fem ”strengene” tatt disse to sangene på alvor og laget gode musikalske arrangementer. Framføringen er det heller ikke noe å si på.
Ujevnt
De øvrige ti kuttene er mildest talt ujevne. Det er mye å sette fingeren på. Tekstene er til tider lite gjennomarbeidde. Låter som ”Himmel eller helvete” og ”Tett inntil meg” skjemmes av dårlig vokal. Sjelden framføres sangene sånn at jeg tror på det de synger. Med andre ord, innlevelsen mangler. Bass, gitar og perkusjon, ”kompet”, spiller ikke alltid godt nok sammen. Instrumentalsoloene er sånn midt på treet.
Men det finnes selvfølgelig lyspunkt: Gutta kan kore. Det er udiskutabelt. Jeg får av og til assosiasjoner til Dizzie Tunes når jeg hører de korer. Det låter tett og fint.
Det finnes også perler i arrangementet. Celloen på ”En faders vuggesang” er en av dem. Spillet er dessuten utsøkt fremført av en annen av herrenes gode damebekjentskaper, Sigrun Eng. Tron Syversen Svein Fogh på henholdsvis trompet og trombone krydrer fint. Bruken av fløyte og trekkspill fremhever det akustiske preget som absolutt kler Strie Strenger.
Selv om produksjonen er ujevn og spriker til alle kanter, kan du allikevel høre at denne plata er laget med hjertet. Dette er fem glade musikanter som har skrapet sammen penger til noe de har lyst til å gjøre. Det høres. Det ligger ingen økonomiske motiver bak denne utgivelsen. Det høres også. Mye av drivkraften til Strie Strenger ligger i å lage en plate med originalmateriale skrevet på morsmålet. Det gjør at fallhøyden er stor. Strie Strenger er modige, og det skal de ha kreditt for.
Ta vare på damene
Jan Gulbrandsen, Frank Hansen, Rune Kristensen, Svein Johnsen og Sindre Sandvik i Strie Strenger har spilt sammen i ti år. De kommer fra Nittedal. Der har de mange venner. Å kalle de lokale helter er ikke å overdrive . Ingen tvil om at Strie Strenger gleder mange sjeler. Og da er det kanskje ikke så viktig at vokalen er sur og kompet halter? Nei, det går vel til nød på konsert. Da kan man spille på sjarmen. Men på plate er slikt slurv direkte usjarmerende.
Hvis Strie Strenger vil at jeg skal kjøpe den neste plata deres, må de legge seg i hardtrening. De bør først og fremst finne ut hvor og hva de vil. Litt visesang, litt danseband og litt revy i et tilsynelatende uplanlagt sammensurium, viser at bandet ikke har vært gjennom denne prosessen. Dernest må de sørge for å jobbe skikkelig med arrangering. De bør høyne de musikalske prestasjonene. Og til slutt må de sørge for et lydbilde og en produksjon som passer det musikalske uttrykket.
Men her er det viktigste rådet: Ta vare på Monica Holter. Hun er gull verdt for dere gutter! Plei henne vel, og la henne lage flere flotte låter på morsmålet.
PS:
Hvis du lurer på tittelen i denne artikkelen så er den henta fra Strie Strengers hjemmeside, www.striestrenger.no. Her er hele mottoet: Gamle strenger er sure, og noen ganger strie, men Strie er blide.