Drottningholms Barockensemble i Slottskapellet (foto: NRK)
Anmeldelse av Torkil Baden
Det vakre Slottskapellet var scenen søndag kveld til svensk besøk. Drottningholms Barockensemble, med navn fra det flotte gustavianske slottet utenfor Stockholm, har holdt på i over tretti år, og det høres at de er samspilte og rutinerte. Men det er også deres problem.
Rundt i verden er barokkspillet fornyet i de siste årene med et nytt temperament og vilje til kontraster. Til og med Det Norske Kammerorkester har nå lagt seg på denne linjen med sin frodige utgave av Vivaldis ”Årstider”.
Festivalsjef Arve Tellefsen ønsker velkommen til Slottskapellet (foto: NRK)
Vindmøller
Men svenskene tar den ikke helt ut selv om spillet er aldri så kultivert og presist. Når det sterke blir mellomsterkt og det svake blir mellomsvakt, blir mye likt. Og når kvaliteten er god, men ikke sensasjonell, blir de akterutseilt i europeisk målestokk.
Konserten ble innrammet av de store europeiske forbildene Händel og Telemann. Sistnevntes burleske skildring av Don Quijote hadde mange vittige poenger når vindmøllene skulle beseires og hestene galopperte.
Originalitet
Verkene av de tyske mestere viste også den store avstanden til den svenske produksjonen, som mangler den europeiske originaliteten og profilen. Norge har for så vidt enda mindre å skryte av på 16-1700-tallet……….
Johan Helmich Roman vandrer så godt han kan i samme stil som sine samtidige Bach og Händel. Hans festlige ”Drottningsholmsmusiken” til et svensk prinsebryllup i 1744 minner svært om Händels fanfarepregete toner til den engelske kongefamilie på samme tid. Men uten blåserne mister Roman mye av piffen.
Sopranen Christina Högman (foto: promo)
Tødde opp
Programmet besto også av en cembalokonsert av 1700-tallets Johan Agrell, senbarokk dusinvare og et pliktløp fordi han var svensk. Da var det lifligere og mer grasiøse toner fra Kraus, Gustav 3.s hoffmusiker og en samtidig av Mozart.
Musikerne tødde opp etter hvert, og det gjaldt også sopranen Christina Högman. Først i de avsluttende Händelariene og ekstranummeret begynte det å gnistre. Bare synd at tekstene manglet i programmet.