NRK Meny
Normal

Ufokusert rundreise

Åtte år etter sin banebrytende debut, kommer U-Cef tilbake med noe jeg ikke helt får taket på, men som av og til glitrer.

U-Cef

Den marokkanske programmereren, perkusjonisten og produsenten Moulay Youssef Adel er klare med nytt album.

Foto: Promo

U-Cef: «Halalwood»

U-Cefs nye album «Halalwood».

Foto: Albumcover
DJ U-Cef i aksjon

DJ U-Cef i aksjon

Foto: Jeanius / MySpace

Året var 2001. Cd-en «Halaium» kom ut av intet. Den unge marokkanske programmerer, perkusjonist og produsent Moulay Youssef Adel hadde flyttet til London, skaffet seg kunstnernavnet U-Cef og ramlet inn på musikkscenen med et smell. Marokkansk musikk har nesten ikke vært seg selv siden.

Ut av treverket krøp rappere, dansere, produsenter og musikere stort sett født etter 1980, inspirert av det nye, friske, moderne og samtidig ytterst arabiske – som er U-Cefs prosjekt. Så lot han det gå åtte år. Og nå er han tilbake.

Drahjelp

U-Cefs prosjekt er fremdeles det samme, men berømmelsen har gitt ham drahjelp. Nå kan han velge og vrake blant globale operatører, fra Natacha Atlas og UK Apache, til Rachid Taha og Blurs allestedsnærværende vokalist, Damon Albarn. Sistnevnte som alltid med melodikaen på slep.

Spørsmålet er om ikke U-Cef burde ta litt mer ansvar selv. Alle låtene på cd-en ”Halalwood” er samarbeid med andre, og svært ofte et forsøk på rein crossover. World fusion heter det visst nuomdagen, og i den sjangeren er det fryktelig lett å rote seg bort. Det gjør dessverre U-cef, i låter som den med Damon Albarns ubehjelpelige melodika, i møtet med Justin Adams og i låta med den fryktelige tittelen ”Mo’ Rock’n’roll”, smekkfull av fuzzgitarer. Gnawarytmer og fuzzgitarer fungerer ikke!

Andre ideer er bedre. For eksempel i ”MaharBahia” – som rett og slett er de eldgamle gnawarytmene som kom med de svarte slavene nordover til Marokko – i møte med trommerytmene som ble med slavene over til Brasil. Nå, dét er et møte jeg gjerne skulle hørt utforsket mer!

Vegen videre

Selv kaller U-Cef musikken sin for en reise, og det er den definitivt. Men det er en eklektisk rundreise, uten fokus. Den sneier innom fire kontinenter, har sine røtter i Marokko, men bærer preg av å være laget i London. Kanskje forstår ikke denne anmelder dybden i musikkens røtter, men jeg påberoper meg likevel å oppfatte hvor mye det spriker.

Nå er det ikke så begredelig som det kanskje høres ut. Det finnes fantastiske ideer her, og noen av dem kommer ut av høytaleren fullt forløst. Kanskje fordi U-Cef har begge sider av det musikalske møtet under huden. Jeg klarer ikke motstå hans hyllest til Egypts store diva og mora til alt som arabisk musikk er, Umm Kalzum. Her er oppdateringen nennsom, og vokalsporet utført av Amina Annabi, en sangerinne med nok pondus og evner til å dra det i land. Låta heter selvsagt ”Kalzoom”, og avslutter det hele.

La oss håper den også viser vegen videre til neste prosjekt, og la oss i samme slengen håpe det tar mindre enn åtte år til neste gang.