NRK Meny
Normal

Uendelig vakkert eventyr

Noe av det beste norsk barneteater har kommet opp med på lenge.

Den uendelige historie

Det er lett å bli begeistret av forestillinger som denne, og gledelig at så mye ressurser gis en barneforestilling, skriver NRKs vilt begeistrede anmelder om Den uendelige historie på Hålogaland Teater i Tromsø.

Foto: Ola Røe

Norgespremieren på teaterversjonen av Michael Endes fantasyfortelling Den uendelige historie ved Hålogaland Teater i Tromsø er blitt et vakkert stykke historiefortelling.

Oppsetningen er noe av det beste norsk barneteater har kommet opp med på lenge.

Visjoner og vilje

Egentlig er det merkelig at ikke Endes historie er blitt laget teater av før. Populære barne- og juniorromaner finner raskere og raskere veien til scenen, både Doktor Proktor og Tonje Glimmerdal har gledet mange teaterpublikummere i høst og vinter.

Kan hende er det noe med det store og fargerike universet Michael Endes fortelling befinner seg i. I tillegg er det utfordrende å lage teater av en fortelling som mange har et nært forhold til enten de har lest boken eller sett filmen.

Den uendelige historie

Kathrine Tolos kostymer overgår hverandre i oppfinnsomhet og smart design, mener NRKs anmelder.

Foto: Ola Røe

Når de nå prøver seg på Hålogaland Teater, er det med et sterkt kunstnerisk team som virker å ha samme visjoner og vilje. Ingen ting er umulig, og fantasien har ingen grenser, virker det som. Og da blir det bra. Rett og slett.

Egne bein

Morten Espeland har dramatisert fortellingen, og Tale Næss er dramaturg på forestillingen. Rammefortellingen er den samme, om Bastian som har mistet moren sin og synes forholdet til faren og livet generelt er vanskelig – og som søker tilflukt i en bok han har stjålet i et antikvariat – en bok som gjør ham til en del av historien han leser.

Dermed blir det Bastians oppgave å redde Barnekeiserinnen i det truede landet Fantasia. På Hålogaland Teater er Den uendelige historie blitt en fortelling som står på egne bein, selv om enkelte vendinger kan oppleves kjappe.

Den uendelige historie

Teaterversjonen er basert på Michael Endes fantasyfortelling Den uendelige historie.

Foto: Ola Røe

Fra roman til scene vil det alltid være slik at noe i den opprinnelige historien må bort, annet legges til. Det viktige er at forestillingen fungerer ut fra teatrets premisser. Det gjør den her.

Lysende

Den aller største styrken ved denne forestillingen er at det kunstneriske teamet har hatt mot til å la virkemidlene tale for seg selv, gitt dem tid og rom, kall det også mulighet til å virke.

Mange forestillinger for barn preges av for mange virkemidler og effekter slik at potensialet som ligger i en koreografi eller et skyggespill, en blomst som blomstrer – hva det enn er – aldri kommer til sin rett.

Den fella går de ikke i på Hålogaland Teater. Her gis det tid, luft og rom til at ikke bare teksten driver historien fremover. Musikken, koreografien og lyset er vel så sterke historiefortellere. Spesielt er Jesper Kongshaugs lysdesign med på å drive og fortelle.

Den uendelige historie

Den aller største styrken ved denne forestillingen er at det kunstneriske teamet har hatt mot til å la virkemidlene tale for seg selv, skriver NRKs anmelder.

Foto: Ola Røe

Når det store Ingentinget nærmer seg, når små lysvesener flyr over scenen, når edderkoppen kommer – alt underbygges i lysdesignet og gjør ord så å si overflødige.

Futuristisk eventyr

Overskudd og glede er stikkord for Den uendelige historie. Kathrine Tolos kostymer overgår hverandre i oppfinnsomhet og smart design. Her er tredelte edderkopper, alver med trestokker på hodet, snøballformede skapninger som springer rundt med bare ben og røde sokker – for å nevne noe.

Scenografi og kostymer gir et futuristisk-eventyraktig preg, og sammen med snedige halvmasker og gjennomført sminke, spesielt på helten Atreju (Huy Le Vo) dukker det opp referanser voksne vil kunne kjenne igjen – i spennet mellom den franske tegnefilmen Shagma og Narnia-visualiseringer. Og sikkert enda videre enn det.

Dette universet følges av klassisk musikk, blant annet av Vivaldi. Dette er også med på å skape en overnaturlig og eventyraktig stemning. Erlend Samnøens koreografi passer godt inn i dette universet.

Den uendelige historie

Den uendelige historie sier noe om at voksne også kan ha det vanskelig og gir ikke noe entydig bilde av den voksne som ikke har tid eller ikke bryr seg.

Foto: Ola Røe

Barn

Det er barn fra Lille Hålogaland Teater som har flere av rollene i stykket. Hovedrollen Bastian befinner seg på scene hele tiden, ettersom Fantasia og den virkelige verden finnes parallelt på scenen. Det krever mye av en ung skuespiller.

Men regissøren må ha hatt et godt samarbeid med barneskuespillerne. Det de presterer er veldig fint.

Det er lett å la seg begeistre av Den uendelige historie. Estetisk er den uovertruffen, og i det hele virker ingen detaljer å være overlatt til tilfeldighetene. Men det er også en forestilling som er ganske skummel.

Den passer best for barn i skolealder i følge med voksne. Som med virkemidlene for øvrig, gis også det skumle rom og tid. Det er ikke barmhjertig når den store edderkoppen stikker Atreju. Men det er slik historien er, og det er slik de klarer å komme seg videre for å redde Barnekeiserinnen.

Den uendelige historie

Stykket passer best for barn i skolealder i følge med voksne. Som med virkemidlene for øvrig, gis også det skumle rom og tid.

Foto: Ola Røe

Voksne, nyansert

Den uendelige historie er en fortelling om sorg og savn, om fantasiens muligheter, om mot og om å våge å møte det en frykter. Bastian og pappa kommer hverandre i møte, og Bastian henter styrke fra Fantasia-reisen han har vært på.

Men Den uendelige historie sier også noe om at voksne også kan ha det vanskelig. Den gir ikke noe entydig bilde av den voksne som ikke har tid eller ikke bryr seg – Bastians far bryr seg, men vet ikke helt hvordan han skal trenge gjennom den harde fasaden til gutten.

Ofte kan det virke vanskeligere enn det i virkeligheten er. Bastian setter opp en tøff mine overfor faren. Begge må jobbe for å komme den andre i møte.

Parallelt

Og det er noe fint når scenebildet viser at flere verdener kan eksistere samtidig. Bastians far sitter ved et bord og skreller poteter og leser avisen samtidig med at Atreju jakter Den stille stemmen.

Klart det går an! Begge deler kan i utgangspunktet være fantasi – og begge deler kan være virkelighet. Noe som igjen viser at fantasi og virkelighet er to sider av samme sak – og like viktige.

Det er lett å bli begeistret av forestillinger som denne, og gledelig at så mye ressurser gis en barneforestilling. Det er bare å håpe at teatersjef Nina Wester gir dette kunstneriske teamet anledning til å samarbeide igjen.