I «Tyvenes marked» skriver Jan Guillou samtidssatire så rykende fersk at svenske aviser fortsatt skriver om de økonomiske skandalene han morer seg over.
Guillou vil vise fram et Sverige, der den sosialdemokratiske eliten for lengst har gitt finanshaiene fritt spillerom. Her er det mye å bli potensielt opprørt over. Men isteden for å la meg opprøre over politikkens fallitt overfor den økonomiske kriminaliteten, så blir jeg sittende og spørre: Hva er egentlig god litteratur? Hvordan blir satire treffende og viktig?
Jan Gouillou «Tyvenes marked» Piratforlaget 2005 Oversatt av Ellen Karine Berg og Randi Christina Krogsveen
Mangler nyanser
Guillou gir oss i denne romanen mange anledninger til å le av den nyrike eliten i Sverige, men han får oss ikke til å gråte over deres skjebne. Jeg savner litt mer smerte, eller i hvert fall litt mer menneskelighet hos finansfolkene; altså en større mulighet til å leve meg inn situasjonen til Henric Gundell og de andre økonomiske røverne. Men kanskje er dette mer satirens problem, at den blir litt for entydig. Latteren blir litt hul.
Eller så er det bare sånn underholdningslitteraturen er. Full av menn med alt for mye kynisme, penger og jakttrofeer. Koner som bruker mest tid på å administrere deres hjem, og uspiselige overklassedrittunger med håret sleiket bakover og extacy på tungen. Eller kanskje treffer forfatteren mer en jeg aner. Helt svart/hvit er heldigvis Tyvenes marked ikke. Den nyskilte politiinspektøren Ewa Johnsén er et morsomt bekjentskap.
Svensk eleganse
Som samfunnskritikk blir dette allikevel litt for ullent. Som underholdningsroman duger den fint som en svensk oppfølger til «Wonderboy» av Henrik Langeland. Det Guillou mangler av Langelands ungdommelige originalitet, tar han igjen på rutine og eleganse. Litt vel mye rutine, kanskje, men også litt svensk eleganse.
Kulturnytt, NRK P2, 13. april 2005