Anmeldt av Susanne Stephansen
Les:
At mange i regi av staten Norge også mistet jobbene sine, ble internert i konsentrasjonsaktige leire, ble deportert til Tyskland, og til og med mistet sitt norske statsborgerskap, uten å ha brutt en eneste norsk lov, er derimot nytt for de fleste.
Forfatteren har da også latt undertittelen på boken om tyskerjentene være ”Historiene vi ikke ble fortalt”.
To generasjoner har mer eller mindre holdt munn om det som skjedde med flere tusen norske ungjenter i fredsrusen i 1945 og i årene etterpå.
Nå er det altså den unge journalisten i Bergens Tidende, Helle Aarnes, som har gravd fram og dokumentert denne tilslørte delen av norsk krigshistorie. Det er like beundringsverdig som det er viktig.
I tillegg formidler Aarnes det hun har funnet fram til på en forbilledlig måte fra første til siste side. ”Tyskerjentene” er rett og slett sakprosa på sitt aller beste.
Yngvild, Else, Ellen, Therese og Gudrun
Boka er bygget opp rundt historiene til fem tyskerjenter – alle unge norske kvinner som fikk barn med tyske soldater under eller rett etter 2. verdenskrig.
Tre av kvinnene, Yngvild, Elsa og Ellen, har Aarnes selv møtt og hatt samtaler med. Ellen og Elsa døde under arbeidet med boken. Therese og Gudruns historier er basert på samtaler med barna deres. Den eneste av bokas tyskerjenter som fremdeles lever, er Yngvild fra Hammerfest. Hun er i dag 86 år og bor i Tyskland.
Aarnes rekonstruerer historiene til kvinnene og forteller dem som om hun selv var til stede i kvinnenes liv under krigen. Slik begynner historien om Yngvild:
Aarnes bruker litterære virkemidler og lar oss komme nært inn på hovedpersonene. Vi blir dratt inn i hver og en av de dramatiske personhistoriene, som både handler om blussende kjærlighet, krig i hverdagslivet og den tøffe tiden etter at freden kom. De tyske kjærestene forsvant. Enten rakk de ut av landet før okkupasjonen endte, eller så ble de internert i krigsfangeleire i Norge. Og jentene, ja dem var det ingen nåde for. Gravid eller ikke.
Gjennom historiene forstår vi godt hvordan helt vanlige norske jenter kunne falle for ”fienden”. De tyske soldatene var mange og ulike, og mange steder en relativt integrert del av samfunnet. Mange var også uten uniform, som Yngvilds Otto. ”Det gjorde det litt lettere å like han”, mente Yngvild.
Fakta flettes elegant inn
I den første delen av boken forteller Aarnes historiene til de fem kvinnene fra de forelsker seg til freden kommer i 1945 og barnet er født og på en eller annen måte tatt hånd om. Siden møter vi kvinnene og barna deres igjen i nåtid og får vite hvordan det har gått med dem.
Vi får høre om Yngvilds sønn Harald som hun føder alene i Trondheim, mens faren sitter internert i Harstad, om Elses lille sønn som blir født mens hun sitter internert sammen med mannen sin i en leir på Notodden, og som blir deportert sammen med hundrevis av soldater til Tyskland under kummerlige forhold i lasterommet til en gammel Amerika-båt.
Thereses datter Gisela blir adoptert bort gjennom en diverse-annonse i Bergens Tidende, etter et opphold på Lebensborn-hjem på Geilo, mens Hans blir adoptert bort etter å ha blitt født og tilbrakt sine første år på Lebensborn-hjemmet Stalheim på Vossestrand. Moren Gudrun blir siden lobotomert og dør av skadene.
Aarnes påpeker at det ikke er den fulle og hele historien om tyskerjentene hun forteller i boken sin, men historiene om de fem spesifikke kvinnene.
Her er hun beskjeden. Flettet inn i de engasjerende personhistoriene er nemlig en rekke faktaopplysninger og informasjon om Norges behandling av tyskerjentene, som i alle fall for denne leseren var helt ny og temmelig overraskende.
Leire etter tysk mønster?
Aarnes har samlet informasjon gjennom å granske en rekke skriftlige kilder: dokumenter og utredninger, protokoller og lysningsbøker, de få forskningsrapportene som finnes i inn- og utland, brev, taler, romaner og avisartikler.
Vi får blant annet høre om klippeaksjonene, som ikke rammet ”alle” slik man kan få inntrykk av. Verre var det med de systematiske statlige overgrepene, påpeker Aarnes: Over hele landet ble kvinner utsatt for ulovlig frihetsberøvelse og tvangsarbeid uten tiltale eller dom. Mange ble internert i egne leire, hvor de blant annet ble intelligenstestet. Likheten med tyske konsentrasjonsleire var slående, blir det påpekt i boka.
Det groveste overgrepet fra Norge mot de norske tyskerjentene var imidlertid at de ble fratatt sitt norske statsborgerskap når de ble deportert til Tyskland. Norske myndigheter ordnet dette gjennom et grunnlovsstridig grep, forteller Aarnes. De endret loven med tilbakevirkende kraft. Ingen annen gruppe enn tyskerjentene har mistet sitt statsborgerskap i Norges historie.
Informasjonen om Lebensborn-hjemmene, som er flettet inn i historien om Ellen, er også ny og interessant. Det samme gjelder de rasehygieniske diskusjonene som norske leger hadde angående tyskerjentene og barna deres. Teoriene deres minnet også mistenkelig om tyskernes.
Stålkontroll
Aarnes synes å ha stålkontroll over stoffet sitt, og veksler mellom fakta og personhistorier nesten uten at leseren merker det. Det er elegant gjort. I tillegg krydrer hun sidene med en rekke historiske fotografier. Forfatter Helle Aarnes evner virkelig å vare på leserne sine. Det skal hun ha all honnør for.
Men Aarnes ønsker nok også å ta vare på tyskerjentene. For de fleste av dem begynner det å bli for sent med oppreisning. Mange er døde. Men for barna deres, de såkalte tyskerbarna, kan dette kanskje være en skamnøytraliserende og befriende bok. Det ble født 10 000 til 12 000 barn av norsk mor og tysk far i Norge. En del vet ikke om sin bakgrunn, men mange har merket den godt.
”Tyskerjentene” er også viktig bok for nasjonen Norge. Den gir nye perspektiver på norsk krigshistiorie, og et mer nyansert syn på både svikerne og heltene i denne historien.
Tyskerjentene har aldri fått noen offisiell unnskyldning fra Norge. Når Helle Aarnes’ solide arbeid nå ligger på bordet, burde tiden være inne.