NRK Meny
Normal

Tyngre og tøffere fra Ingrid Olava

Ingrid Olava har vokst som sanger og låtskriver, men mangler litt på å komme helt i mål med sitt andre album, «The Guest».

Ingrid Olava

Ingrid Olavas debut var klassisk piano- og strykerbasert singer/songwriter-pop. «The Guest» kan man heller kalle ”singer/songwriter-rock”. Å trekke i denne retningen har vært lurt av Olava og hennes produsenter Frode Jacobsen og Alexander Kloster-Jensen. Disse karene har tung rock-kredibilitet med bakgrunn fra to viktige norske band – nemlig Madrugada og Ricochets. Det de klarer med dette tøffere soundet, er å øke spenningen i musikken hennes og samtidig tvinge Olava til en mer selvsikker vokalprestasjon.

Bra band!

«The Guest» starter meget bra med låten «The Queen». Trommeslager Erland Dalen og strengemester Jo Berger Myhre sørger for buldrende trøkk der det trengs. Samtidig er de fintfølende og drevne nok til å gi neste spor og kanskje albumets høydepunkt, Passenger, et elegant fundament som låter som diskret torden på bomull.

Sliter litt i høyden

På The Guest har Ingrid Olava levert bedre låter enn på debuten fra 2008. Arrangementene er mer interessante. Singer/songwriter-essensen er bevart, men der var Olava bare nok en brukbar artist blant veldig mange andre i dette sjiktet. Nå har hun skapt seg et mer tydelig eget univers. Også som sanger er hun blitt bedre, selv hun fremdeles er best i det dypere registeret.

Det er der i overgangen til den lysere hodeklangen at Olava sliter og låter litt anstrengt og kraftløs. Det merker man tydeligst i spor som den mindre vellykkede «Won’t be silenced». Fyllstoff som dette finnes på «The Guest», men mengden får ikke veldig mye å si for helheten til albumet.

Fine overraskelser

Et par rolige godbiter gjemmer seg mot slutten av platen. På «Poster Child» har Olava kun pianoet og en jazza melodi å gjemme seg bak. Den er smygende og god og kunne vært på repertoaret til flere av 50-tallets store kvinnelige jazzsangere. Man lurer på om Olava kommer til å lande støtt der hun vakler litt i de mest dempede partiene. Det gjør hun, der stemmen ellers låter troverdig innrøkt, sårbar og litt slitt.

«The Guest» toner ut på modig og overraskende vis. Måten Ingrid Olava her gjemmer et slikt trumfkort til slutt, er smart og smått imponerende og gir lovnader om noe enda bedre neste gang vi hører fra henne.