Hør:
Cogito ergo sum
La oss bare kort minne om hva Descartes mener med disse berømte ordene. Som filosof, fritenker, matematiker og vitenskapsmann var Cartesius opptatt av å finne ut om det går an å vite noe, helt sikkert. Han var en fremragende matematiker, og som naboen min, som også er matematiker, sier: - Matematikk er vidunderlige saker – fordi du kan være helt sikker på matematikken.
Her er naboen min og Descartes helt enige. Ta en rettvinklet trekant som eksempel. Hvis du vet hvordan du skal konstruere en rettvinklet trekant – så er det umulig å gjøre feil. Det betyr at du kan konstruere rettvinklede trekanter til ethvert formål, på ethvert tidspunkt i historien, og resultatet vil være hundre prosent kontrollerbart og forutsigelig.
Den rettvinklede trekantens egenskaper vil være de samme – og alltid vil kvadratet på hypotenusen være identisk med summen av kvadratene av de to katetene. Herlig!
Descartes ønsket seg en lignende presisjon og sikkerhet for all vitenskap. Og det er her den metodiske tvil kommer inn: - Jeg påtar meg oppgaven å tvile på alt som kan tviles på. Etter å ha forsøkt dette tankeeksperimentet – å tvile på alt: Sanseinntrykk, matematikk, Gud, - hele sulamitten – så blir en ting stående igjen, nemlig at det er noe her som tviler.
– At det tviles her og nå i en eller annen forstand, det kan ikke selv betviles. Descartes formulerte denne oppdagelsen slik: Cogito ergo Sum: - Tenkning, altså eksistens. –Hvis tvil og tenkning foregår – så må der være n o e som tviler. Det er hele det cartesianske poenget.
Klart og tydelig.
- Dette, sier Descartes – dette cogito – står for meg som klart, og tydelig. Og så hopper han ut av oppgaven sin: Altså: Nå er han ferdig med den oppgaven han påtok seg, å tvile på alt – Cogito ergo sum er klart og tydelig, så derfor er alle vitenskapelige observasjoner og resultater pålitelige, dersom de framstår som like klare og tydelige som cogito-tanken. Ferdig med det.
Ukas oppgave:
Descartes opphøyer matematikkens klarhet og skjønnhet og forutsigelighet til en dyd for all vitenskapelig virksomhet. Har du noen tanker om hva dette kan tenkes å bety for de livsfeltene av menneskelivet som nekter å presentere seg innenfor matematikkens univers? Religion, etikk, samfunnsvitenskap, psykologi og så videre. Send gjerne en e-post til Studio Sokrates
Vi har noen aldeles fortreffelige filosofiske mintpastiller på lager.
Duke Ellington og de cartesianske koordinater
Descartes innhenter Duke Ellington på en snodig måte. Nå skal du høre: Vi har nevnt at Descartes var opptatt av matematikk. Han var et matematisk geni og gjorde betydelige framskritt i matematikkens historie. Noe av det han interesserte seg for var å anvende algebra på geometriens område.
For å få til dette oppfant Descartes koordinatsystemet, altså dette med x-aksen og y-aksen der man kan tallfeste posisjonen til et bestemt punkt i et geometrisk område. Descartes anvendte også algebra og geometri for å forstå og forklare musikk. Hans første avhandling, da var han 22 år gammel – handler nettopp om å legge algebraen og geometriens regler oppå musikkens vesen. Men dette viser seg å være begynnelsen på en prosess som tre hundre år seinere gir oss lydbåndopptakeren, gramofonen – og i dag mp3-spilleren: Matematikk og fysikk anvendt på musikk og kunst.
Fargo, 7. november, 1940.
Duke Ellingtons orkester har reist langt det siste døgnet, og ankommer den lille byen Fargo i Nord-Dakota. Lørdag kveld, spillejobb på Chrystal Ballroom. Fram til orkesterlederen kommer herrene Jack Towers og Dick Burris og presenterer seg. De har en batteridrevet acetatskjæremaskin i sin bestittelse, en maskin som kan gjøre opptak av musikk direkte på gramofonplate. Towers og Buris var jazzentusiaster, om de fikk lov til å gjøre opptak av Ellingtons orkester i løpet av dansearrangementet?
Ok, svarte Duke. Dermed ble ettertiden sikret et brilliant eksempel på hvordan Ellington-orkestret låt når de var på jobb, lørdag den 7. november, 1940. Lydkvaliteten ble fabelaktig – og musikken kan du høre i Studio Sokrates, hvis du klikker på lydfila øverst i høyrespalten på dette skjermbildet. Men poenget, da? Jo: Tre hundre år før den batteridrevne acetatskjæremaskinen til herrene Towers og Buris satt Descartes og arbeidet i skjæringsfeltet mellom matematikk og musikk. Dette var begynnelsen på en prosess som i tidens fylde satte oss i stand til å lage maskiner som kan gjengi lyden fra musikk.
Musikken:
Knut Borge presenterer to perler fra sitt grammofonarkiv for oss i denne utgaven av Studio Sokrates, nemlig de ovenfor omtalte opptakene fra Ellingtonbandets konsert i Chrystal Palace i Fargo, Nord-Dakota, lørdag 7. november, 1940.
1: Tittel : NEVER NO LAMENT (Senere Don’t get around much, anymore)
Kompon. : ELLINGTON, DUKE
Komp-år : 1940
Utøver : ELLINGTON, DUKE (USA) - AND HIS FAMOUS ORCH
Genre : JAZZ
Besetn. : STORBAND
Innspilt: 19400711 Utgitt: ? / 2000 Spor: 0007 Tid: 0315
Platetit: KO-KO
Merke-nr: DREYFUS JAZZ FDM 36717-2
Medium : CD Antall: 1
Diverse : SAMLING
2: Tittel : CLARINET LAMENT (BARNEY'S CONCERTO)
Kompon. : ELLINGTON, DUKE (USA) + BIGARD
Utøver : ELLINGTON, DUKE (USA) (KLAVER)
Genre : JAZZ SWING
Besetn. : INSTR
Innspilt: 1936 Utgitt: 1988 Spor: 0010 Tid: 0310
Merknad : FOR UTØVERE SE OMSLAG
Platetit: THE ETERNAL ELLINGTON
Merke-nr: PHONTASTIC PHONT CD 7666
Medium : CD Antall: 1
Studio Sokrates om Duke og Descartes, del 3; 25. januar, 2003
