NRK Meny
Normal

Turistfeller

At en discohit med pakistanske Nusrat Fateh Ali Khan er med på samleplaten ”India - The Greatest Songs Ever” er bare begynnelsen på en rekke ufattelige mangler ved dette prosjektet.

Petrol Records har sluppet de første fem i en lang serie plater som søker å vise oss verdens musikk i all sin bredde. Banaliteten er til å forskrekkes over, men her finnes også små perler.

”India – The Greatest Songs Ever”

”Japan – The Greatest Songs Ever”

”North Africa – The Greatest Songs Ever”

”South Africa – The Greatest Songs Ever”

”Hawaii – The Greatest Songs Ever”

(Petrol Records – lisensiert av EMI)

 

Platecover, "India - The Greatest songs ever"
Foto: Platecover

Tynnslitte klisjeer

Kan man lage en anstendig samleplate og likevel havne fullstendig over i kitsch? Eller sagt på en annen måte: Kan verdens land presenteres gjennom de mest tynnslitte klisjeer, og likevel gi oss god musikk?

Deri ligger paradokset til flunkende nye Petrol Records, som har satt seg fore å presentere verden, land for land, gjennom samleplater med tildels velsmakende og velkomponert innhold. Problemet er formen. Det er for eksempel ingen tvil om Shoukichi Kina er en vesentlig internasjonal artist fra Japan akkurat nå. Problemet er at det er det ingen som får vite. Vi får ingen informasjon om musikken eller musikeren. Bare musikken.

Arabiske netter

Petrol Records er overskuddsprosjektet til Chris Murphy, mannen som gjorde Australias polerte funkkonger INXS til verdensstjerner for et par tiår siden. Og det er utvilsomt prisverdig at en mann som har skapt seg en formue på musikk, vil bruke den til å gi oss musikk fra hele verden i en slags uendelig serie av cd-er han kaller ”The Greatest Song Ever”. Foreløpig på det norske markedet: ”Hawaii - The Greatest Song Ever”, ”India…”, ”North Afrika…”, ”South Afrika…” og ”Japan...”

Platecover, "Japan, the greatest songs ever"

Platecover, 'Japan, the greatest songs ever'

Foto: Platecover

Med på hver plate: to tradisjonelle matoppskrifter fra det aktuelle område, og en følgetekst av det mest banale slage. Denne, for eksempel, fra Nord-Afrika: ”Inviter noen venner, trykk play og send ditt sinn, kropp og sjel på en oppdagelsesreise. Inspirasjonen til denne lekne samlingen kommer fra kong Tutankanon, kameler, hieroglyfer, papyrus, eldgamle sivilisasjoner, Rødehavet og ørkener.”

Uhorvelig banalt, det hele, eksotisme på sitt mest fordummende, og med to oppskifter på berømte salater fra Midtøsten to go: babakanoush og tabouleh. Nok for en arabisk natt hjemme i kalde nord, med gode venner og en flaske libanesisk rødvin. Nok til å drømme seg bort - musikken er det nemlig lite i veien med.

Tyggegummi

Men samtidig er det sånn at når du kjøper deg en plate, vil du gjerne vite mer enn hvem som spiller og hva låta heter. Her får du ikke en eneste setning om artistene, ikke ett årstall. Dertil en sammensetning som ofte vitner mer om lisensavtaler enn om virkelig innsikt i regionens musikk. Fra Sør-Afrika, for eksempel: Brenda Fassie er jo dronningen av bubblegum - sørafrikansk pop. Men hun er verken den beste eller den viktigste artisten i landet. Hvor er Mahlathini and the Mahotella Queens? Eller The Soul Brothers, når vi først snakker om sørafrikansk popmusikk? Sannheten er at Brenda Fassie er på EMI i Sør-Afrika, og det er den mest sannsynlige årsaken til at hun er med her.

 

Platecover, "South Africa, The Greatest songs ever"
Foto: Platecover

Turisifisert

En del gode låter til tross, disse samlingene fra Petrol Records gjør musikken en bjørnetjeneste. De bidrar til å sette verdens land og regioner i et banalt turistifisert lys. Dette er ikke i nærheten av en serie som ”Rough Guide”, for eksempel, når det gjelder kunnskap og kunnskapsformidling. Serien kommer med 21 plater i 2007. La oss håper det blir med det. For riktignok er Hawaii et av verdens mest innvandrede land (det er ikke et land en gang, men en stat i USA) men hva har ”A Girl From Ipanema” med hawaiimusikk å gjøre?