NRK Meny

Vesten ser på resten

Problematisk og ureflektert fotografisk prosjekt.

Mette Tronvoll: Rena 15 (2006)

Utsnitt av «Rena 15» fra 2006 av Mette Tronvoll.

Foto: Mette Tronvoll

Artikkelen er flere år gammel.

Mette Tronvoll viser nå to ulike billedserier på Galleri K i Oslo. Tronvoll er en meget veletablert norsk kunstner som siden 90-tallet har utforsket portrettgenren på ulike måter.

Mange vil huske hennes bilder av inuitter på Grønland badende i varme kulper, eller mongolske nomader stivt oppstilt i øde steppelandskap.

En ukjent virkelighet

Også denne gangen presenteres vi for fremmedartede universer. Serien «Rena 006» viser maskerte og tungt bevæpnede norske soldater fra hærens jegerkommando på Rena Leir. Soldatene representerer en hemmeligstemplet myteomspunnet virkelighet vi sjelden får tilgang til.

Serien «Goto Fukue» viser fargerikt antrukkede, gamle japanske kvinner som sanker tang og sjøgress i et vakkert havlandskap.

Selv om Japan kanskje ikke oppleves som så fjernt for nordmenn flest som det gjorde for noen tiår siden, virker kvinnene fremmede både med sine aparte antrekk og og grønne sjøvekster mellom hendene.

Mette Tronvoll: Goto Fukue nr.17 (2008)

Utsnitt av «Goto Fukue nr.17» fra 2008.

Foto: Mette Tronvoll

Det spektakulære og det eksotiske

Mette Tronvoll har fra tid til annen gjennom hele sin karrierer dyrket det spektakulære og det eksotiske. Personlig opplever jeg disse delene av prosjektet hennes som problematisk, fordi hun tilsynelatende helt naivt og ureflektert fremstiller disse bildene som om de var objektive glimt av virkeligheten.

Med sitt uttrykk viderefører hun et saklig og kvasivitenskaplig fotografisk språk, som minner faretruende om 1800-tallets antropologiske fotografi, av typen «the West is looking at the rest».

Antropologen reiste ut og hentet hjem bilder av de andre som ble studert og kategorisert her hjemme. I denne sammenheng ble fotografiet sett på som rent bevis, som et objektivt avtrykk av virkeligheten, og ikke som et bilde som også den gang faktisk til en viss grad kunne manipuleres gjennom valg av øyeblikk, lyssetting, utsnitt, og ikke minst gjennom hvilken sammenheng det sener ble satt inn i.

Jeg sier naturligvis ikke at Tronvoll er noen antropologisk fotograf, men siden hun utrykksmessig trekker så brede veksler på denne tradisjonen, synes jeg det er rart at hun ikke føler for, gjennom sine arbeider, å formulere en holdning til det smakløse og etnosentriske ved denne type bilder.

Mette Tronvoll: Goto Fukue nr. 12 (2008)

Utsnitt av «Goto Fukue nr.12» fra 2008.

Foto: Mette Tronvoll

Virkningsfulle fargekombinasjoner

Men Tronvolls bilder er som alltid vakre, det er ingen tvil om det. Hun dyrker det koloristiske, så vel som det komposisjonelle i sine fotografier.

I et bilde som «Goto Fukue # 11» ser vi en kvinne i fullt regntøy, med lys solkyse, skinnende lilla gummistøvler og klargrønne hansker mot en turkis horisont. Hun står halvt bøyd med blikket rettet mot fotografen, og med det enkle redskapet i hånden.

Kikkeraktig opplevelse

Bildene er nærgående, men likevel distanserte. Vi føler ikke som betrakter at vi blir kjent med disse menneskene, i stedet gir bildene oss en opplevelse av å studere dem.

Selv om det er åpenbart at kvinnene ikke er overrasket i en uforvarende situasjon, men tvert i mot villig poserer for fotografen, er det noe ubekvemt kikkeraktig ved opplevelsen.

Vi blir ikke kjent med soldatene heller. Dette handler blant annet om at de er meget grundig maskert. I mange av bildene er det bare øynene vi kan se av mennesket bakenfor.

Mette Tronvoll: Rena 16 (2006)

Utsnitt av «Rena 16» fra 2006.

Foto: Mette Tronvoll

Selv om det fotografiske uttrykket er ganske nøytralt, er selve valget av dette motivet, på tross av sin tilsynelatende uskyld, nærmest militaristisk. Vi kommer ikke noe nærmere krigens alvor, problemstillinger knyttet til internasjonal politikk, eller noe som helst dypereliggende i disse bildene.

Tvert i mot må jeg kjempe for å overvinne en snikende avsky for den militære patosen disse gutta utståler, der de står, kjekt poserende og bevæpnet til tennene med siste skrik innen håndvåpen. Det hele minner litt for mye om et militæropptog av den typen diktaturer gjerne varter opp med på for eksempel nasjonaldager i hovedstadens paradegater.

Myter

Slik jeg ser det er det kunstnerens viktigste oppgave å hjelpe oss å se ting fra nye perspektiver, ta hull på myter som vi ubevisst bærer rundt på.

Mette Tronvoll gjør dessverre det motsatte. Ikke minst i den skarpe kontrasten mellom de to seriene sementeres en rekke forestillinger ettertrykkelig.

Her finner vi Vesten, representert ved den sterke, mektige unge mannen, og Østen som den sårbare, skjøre gamle kvinnen, ikke utstyrt med annet enn et bærenett og en liten primitiv hagehakke.

Mette Tronvoll, Rena 006+Goto Fukue, Galleri K, Oslo