Denne våren pakker Riksteatret sammen trollmenn, hekser, regnbuer og orkester sammen med røde, glitrende sko og turnerer Norge med en visuelt og musikalsk sterk versjon av L. Frank Baums «Trollmannen fra Oz».
Regissør og koreograf Alan Lucien Øyen går all in når han nå har laget familieforestilling av den kjente fortellingen fra 1900 – mest kjent fra filmatiseringen fra 1939 med Judy Garland i rollen som Dorothy.
Visuelt sterk
En skulle tro et turnebart univers ville legge ganske store begrensninger på scenografien. Men landskapet her er rett og slett eventyrlig og svært variert, effektene er tviholdt på nesten til det omstendelige.
Her er vegger som flytter seg, projeksjoner som lyser opp den gule veien Dorothy skal følge, silhuettvirkninger, sterke farger og fantasifulle løsninger. I tillegg har produksjonen med seg et firemannsorkester som utvilsomt løfter denne forestillingen. Små pyroeffekter er det også plass til, selv om det lukter bra svidd etterpå.
Koreografisk kløkt
Men det hele står og faller på om Riksteatret har fått fatt i gode nok musikalartister til dette prosjektet. Og det har de. Mari Lerberg Fossum gjør en inderlig og overbevisende Dorothy, fulgt av Fugleskremselet (Eirik Risholm Velle), Blekkboksmannen (Sebastian Skytterud Myers) og Løva (Thomas Jørstad Pettersen). De synger bra, danser bra og spiller bra. Regissør Øyen har brukt koreografisk kløkt i valget av skuespillere, og det fungerer.
Publikum opplever at noe virkelig står på spill for de fire karakterene: Løva trenger desperat mot, Blekkboksmannen kan ikke leve uten et hjerte, og Fugleskremselet trenger en hjerne. Det er de villige til å kjempe for med alt de har.
Men historien?
Historien virker likevel gammelmodig, selv om det er lett å forstå hvorfor Dorothy rømmer hjemmefra. Men historien har noen svakheter: Verken tilværelsen i Kansas, de røde skoene, hva som står på spill for heksene (som mer ligner filmstjerner enn tradisjonelle hekser) etableres skikkelig.
At publikum får en opplevelse av at noe virkelig står på spill, skyldes ene og alene godt spill fra firerbanden som beveger seg langs den gule veien. Det virker som om historien er underordnet opplevelsen teaterstykket skal gi: Følelsen av noe magisk, musikken, scenografien, dansen, fargene.
Dette underbygges også av en del vanskelige ord i teksten. De fleste femåringer bruker ikke ordet «nedverdigende» i tide og utide. Men lengselen til karakterene er likevel lett å forstå og kjenne seg igjen i.
Hva handler «Trollmannen frå Oz» egentlig om? Kanskje er det underordnet. Eventuelt: spør et barn etter å ha sett den. Trollmannens budskap mot slutten er det fineste med hele L. Frank Baums historie: Du hadde det i deg hele tiden.
