Adiga har hatt stor suksess med sin bok “Hvit tiger” - om den unge fattiggutten, etterhvert privatsjåføren Balram som svinger seg opp i den blomstrende nye økonomien etter å ha myrdet sin herre. Boken er en bestselger over store deler av verden, men Adiga trodde lenge at han aldri skulle klare å bli utgitt som skjønnlitterær forfatter.
Vanskelig å skifte beite
Da India-medarbeideren for Time magazine, Aravind Adiga, satte seg fore å skrive skjønnlitteratur i tillegg til journalistikken sin, var det lenge svært vanskelig å bli publisert. Ikke før forlag i små markeder som det nederlandske, italienske og etterhvert det norske kjøpte Hvit tiger, ble det fart i sakene internasjonalt, men det tok fremdeles tid før suksessromanen om Balram som drepte sin herre for å klatre i samfunnshierarkiet kom ut i India.
Adigas historier var for annerledes, de handlet om fattig- og lavkastefolk og ikke bare middelklassen, slik den litteraturen som utgis på engelsk ellers gjør - som oftest. Det indiske bokmarkedet er også svært tydelig todelt. På en side er den anerkjente skjønnlitteraturen, og på den andre er kiosklitteraturen - det man gjerne kaller pulp på engelsk.
- Den første leses av dem den handler om, sier Adiga, og snakker om middelklassen.
Den andre finnes overalt og leses av de som må finne seg et utkomme lenger nede på stigen. Hvis de da kan lese - en tredel av Indias befolkning er fremdeles analfabeter.
Preges av klasseskiller
Adiga sier altså at i et samfunn som er så klassedelt og hierarkisk som det indiske, vil dette også prege litteraturen og bokmarkedet i sterk grad. Det han selv ville var å skrive en tekst som blandet elementer fra begge ytterpunktet, sosialt og litterært, i fortellemåte og rent språklig.
Bannskap er ikke vanlig i den høye litteraturen, og ortellingene går rolig fremover, og er fulle av skjønnhet. Men pulp-litteraturen er hard, rå, er full av hevn, drap og mennesker fra de lavere deler av samfunnet som også banner så det lyser.
Trodde ikke på suksess
Adiga sier han visste det ville bli en stor suksess hvis han fant noen til å utgi det han skrev. Og han fikk rett. Hvit tiger har solgt mer enn 150.000 eksemplarer som innbundet bok, et svært tall for en så dyr bok. I tillegg kommer pocketutgaver og ikke minst; alle piratkopiene.
Historien om Adigas begivenhetsrike, men fremdeles ferske forfatterkarriere har enda et element som gjør den uvanlig, samtidig som den sier noe viktig om indisk, engelskspråklig litteratur og det markedet den kommer ut i.
Omtrent parallelt med at han fullførte Hvit tiger, skrev Aravind Adiga også en annen bok, en samling historier lagt til en fiktiv by ved kysten; Kittur. Boken heter Between the Assassinations - mellom attentatene. Den foregår i årene mellom 1984 og 1991. Lytteren med god hukommelse vil da vite at vi snakker om to svært viktige begivenheter i moderne indisk historie, nemlig drapet på statsminister Indira Gandhi i 1984 og det etterfølgende mordet på sønnen Rajiv, som også var statsminister, i 1991.
Ved et vannskille
Disse to hendelsene, som mange - Adiga inkludert - mener utgjør selve vannskillet mellom det gamle India og det nye som vokser frem, danner ytterpunktene for fortellinger som er mer gjenkjennelig indiske enn Hvit tiger, selv om også de går rett inn i diskusjonen om hvor India skal.
Stil, tempo, underfundig humor er mer i pakt med forventningene. Det er nok dit Adiga vil, sier han, og bli en mer vanlig skjønnlitterær forfatter. Hvit Tiger var mest et eksperiment, men har altså blitt svært vellykket.
Snart på norsk
Between the Assassinations, er altså skrevet omtrent samtidig som Hvit Tiger, men kunne først komme ut etter at Adiga fikk Man Booker-prisen. Og nå var India først ute. Boken er såvidt ute i USA og er under oversettelse til norsk.
Når den er ute - hva vi da har i vente, vil Adiga ikke si noe sikkert om - annet enn at han jobber med en bok og at den igjen er lagt til hans egen fiktive by Kittur.