Ash-albumet "Free All Angels" var et av fjorårets høydepunkter, og en klar friskmelding av det nordirske bandet etter deres skuffende andrealbum "Nu-Clear Sounds". Kvartettens oppløftende Quart-konsert sist sommer bar også bud om at de har gjenfunnet balansen, noe som har vært med på å øke interessen for gruppas to konserter i Norge denne uka.
Trondheim onsdag
På onsdag er det Trondheim som gjelder, og skal vi dømme etter konserten på Rockefeller i går søndag kan det bli en trivelig kveld for alle Ash-fans.
For selv om Ash åpnet nokså beskjedent med "A Life Less Ordinary", etterlot de aldri noen tvil om at de faktisk er mer enn et helt alminnelig band.
Anført av alltid like entusiastiske Tim Wheeler på gitar/sang, alltid like lydhøre Charlotte Hatherway på gitar/kor og alltid like hardt jobbende Mark Hamilton og Rick McMurray som solid rytmeanker, pløyde de seg mark gjennom sitt sjarmerende brygg. Tuftet på primært powerpop og pønk, i en velsmakende blanding som sikret både melodiøs flyt, energisk kjør og solid trøkk.
Litt ujevnt
Skjønt det var ikke alltid den melodiøse energiske flyten hadde den bærekraften vi kunne ønsket, og det var ikke alltid trøkket i musikken nådde helt fram.
"Angel Interceptor" og de andre tidlige låtene led litt under ullen og grøtete lyd, mens den gamle hiten "Goldfinger" (og delvis også "Oh Yeah") ble både vel seig og treig for å få det løftet vi vel hadde forventet.
Og ikke minst: mens de Walker Brothers-samplede strykerne på plateversjonen av "Candy" fungerer aldeles utmerket, virket det forstyrrende og helt malplassert på livescenen.
Nesten hele "Angels"
Ikke overraskende var det låter fra "Free All Angels" som sto mest i fokus, men litt overraskende var det kanskje likevel at de på et unntak nær ("Shark") spilte absolutt hele albumet. Mens forgjengeren "Nu-Clear Sounds" i skarp kontrast måtte nøye seg med skarve tre av totalt litt over 20 låter.
Den voldsomme overvekten av "Free All Angels"-låter har selvsagt en del å gjøre med at det er dette albumet de for tida turnerer, men vitner samtidig om hvor godt fornøyde de faktisk selv er med plata.
Noe som søndag også manifesterte seg med at det store løftet først og fremst kom med disse låtene, og at tidspunktet det virkelig løsnet på var da "Cherry Bomb", "Shining Light", "Walking Barefoot" og "Sometimes" kom i rask rekkefølge en halvtime inn i settet. Mens mer rendyrka energibomber som "Burn Baby Burn", "Nicole" og "World Domination" fikk jobben å sikre seieren en snau time seinere.
Undertones-hyllest
Slik fikk de også tydeliggjort nyansene og spennet mellom gamle og nye Ash. Og da var det vel bare på sin plass at de i ekstraavdelingen skuet enda lenger bakover, med å hylle sine gamle nordirske kolleger Undertones i en intens versjon av deres pønkklassiker "Teenage Kicks".
Det er fortsatt i den tradisjonen som Ash henter det meste av sin næring.