Et menneskeliv er like langt som tre hesters, har jeg-fortelleren i denne lille italienske romanen fått høre. Nå har han selv passert de femti, og det skulle vel bety at han tar fatt på den tredje hesten?
Men livet kunne vært over før han kom så langt. Gjennom sparsommelige og spredte gjenfortellinger får leserne vite at han har bodd 20 år i Argentina, der hans kjæreste ble kastet ut av et helikopter over åpent hav, bundet på hender og føtter. Fortelleren slapp unna militærdiktaturets håndlangere på grunn av sitt italienske pass. Så måtte han flykte, fikk selv liv på samvittigheten, og slapp såvidt fra Argentina med livet i behold.
Ingen formildende omstendigheter
Tror han at han har vært nyttig? spør en kvinne ham:
"Det er et praktisk adjektiv, jeg liker det slik hun bruker det, men det angår ikke meg. - Du blir med i krigen også fordi du skammer deg over å stå på sidelinjen. Og så opplever du en stor sorg, og den holder deg på plass i rekkene så du kjemper videre i vrede. Jeg skulle gjerne vite mer om det, sier hun.
Om det kan jeg bare fatte meg i korthet, uten å gi svar på alle spørsmålene. Jeg føler at det ikke tilkommer meg, men hvis noen i ettertid får lyst til det, må de gjerne prøve å finne svar, av nysgjerringhet eller medlidenhet. Selv har jeg ingen av delene. - Jeg begriper ikke hvorfor De ikke vil finne svar på historien Deres. Å ha en historie er noe så stort at jeg synes det er et rent sløseri å gi avkall på svarene."
Jeg gir avkall på dem, for med tanke på alle de liv som gikk tapt, smaker det av rettferdiggjørelse, av å trekke frem formildende omstendigheter. Jeg kan ikke finne noe formildene."
Kjærlighet på overtid
Fortelleren kan ikke finne noe formildende ved sin kamp-innsats, og han kan heller ikke finne fred. Nå er han gartner, bor alene og spartansk, til han plutselig møter kjærligheten i Laila, en kvinne som lever av å selge seg til menn. Hun er klok og vakker og får ham til å fortelle fra den fortiden han vil fortrenge.
Den ufortjente lykken i dette forholdet er fint beskrevet, men jeg synes nok de Luca er på nippet til å tippe over i det søtladne. Det blir så velmenende når en gammel afrikaner dukker opp i hagen og kan lese trær og aske som andre tyder alfabetet. Selv har gartneren alltid med seg en bok, og den bør være velbrukt, for, som han sier: "hvert eksemplar av en bok kan høre til i mange liv". Små passasjer som at bøker skal "bære et menneske (og) løfte byrden av dets skuldre" kan bli for politisk korrekt, selv for en bokanmelder.
Når fortellingen likevel appellerer til meg, er det mye takket være de konkrete beskrivelsene av arbeidet med jorden, med urter og blomster. Livsvisdommen er bygget på virkelige erfaringer og blir ikke utenpåklistret. Dessuten: det uutsagte i gartnerens historier utvider romanen og gir rom for egne tanker og assosiasjoner.
Erri de Luca er en godt kjent forfatter i hjemlandet Italia. På norsk finnes allerede romanen "Montedidio", også den oversatt av Tor Fotland.
