Med opphevingen av forbudet mot "Sansenes Rike" ble Norge og nordmenn en sak i nyhetstimen i BBC World Service, radioprogrammet som når verden rundt.
- Tjuefem år etter at regissøren Nagisa Oshima ble priset i Cannes for den japanske filmen "Sansenes rike", blir den satt opp på norske kinoer. Hvordan går det an å forby en slik film, i et land hvor porno er så lett tilgjengelig? Og hvordan går det an å bruke 25 år på å oppdage at den har kunstnerisk verdi? Spurte BBC.
Sære nordmenn
Svaret fant intervjueren og den intervjuede - uten ironi - i etniske nordmenns sinn: etniske nordmenn er sære og trangsynte. Hver skarve fjordarm er stolt av sin egen lille dialekt, og to ganger har de sagt nei til EU. Nordmenn er ikke som folk flest. De har ikke danskenes raushet eller svenskenes liberale holdninger. De er fundamentalistiske og innadvendte.
Absurd, var BBCs siste ord i saken om nordmenns behandling av filmen "Sansenes rike".
Dette var en ganske generell forklaring, synes det meg. Men den er ikke ulik andre reaksjoner jeg har møtt i Europa. Den allmene oppfatning er at vi ikke er med i noe av EU-samarbeidet fordi vi føler oss for fine til det. Det ligger ingen positiv vurdering i det.
Usynlig
I de fleste sammenhenger er folket og landet usynlig, upåaktet som et stammefolk i Uzbekistan. Norge og nordmennene står ikke for noe. Norsk er ingen merkevare. Det å være medlem av FNs sikkerhetsråd gjør oss ikke mer synlig. Både Danmark, Sverige og Finland har markert seg på arenaer hvor det betyr noe å markere seg.
Jeg tenker blant annet på at det har visse konsekvenser å ikke være medlem av EU, og ikke være til stede, verken i parlamentet eller i kommisjonen. Når du ikke deltar og du ikke er synlig, er det heller ikke lett å bli regnet med.
Tausheten om vårt forhold til Europa er et sært trekk. Vårt forhold til EU er nesten et ikke-tema. Hvis noen prøver å ta det opp, blir de bebreidet for det. Dette er avgjort. Den rituelle diskusjon er avsluttet.
Stadig mer selvsentrert
For et par uker siden ble det offentliggjort en undersøkelse av norsk presse, med utgangspunkt i Institutt for journalistikk. Den viste et oppsiktsvekkende og økende fravær av utlandet i norske medier. Med all vår rikdom er vi et provinsielt folk - provinsielle, men ikke helt ufarlige i vår uvitenhet.
Det er nemlig ikke bare det at vi faller utenfor europeiske idè-strømninger sånn at vi virker dumme i sammenlikning med andre. Vi blir også sårbare for dumme avgjørelser. Som nasjon har Norge makt. Det vi gjør er ikke bare av antropologisk interesse. Med rikdom og makt, følger også skyld og ansvar.
I disse dager var altså nyhetstimen i BBC bare nysgjerrig på nordmennene som etnisk gruppe, om nordmenn som en egen stamme i de nordiske utkantstrøk, fordi vi hadde brukt 25 år på å finne ut at en utenlandsk film hadde kunstnerisk verdi. Sånn har det egentlig vært så lenge jeg kan minnes. Slik er vårt image.
Kanskje er tiden inne til å komme seg inn på den europeiske arena og bidra med noe annet enn vår uberørte natur.
Av Per Olav Reinton
Lørdagskommentar, NRK P2, 10. februar 2001
bearbeidet for nett av Anne Christine Bratt