Hopp til innhold

Ane Dahl Torp forteller om angst og selvmordstanker

Skuespiller Ane Dahl Torp med sterk monolog i Radioteatret søndag.

Skkuespiller Ane Dahl Torp

Ane Dahl Torp er kjent

Foto: Hege fagerheim / NRK

Det er sterke saker Radioteatrets lyttere vil få presentert søndag morgen. «Jeg vil ikke dø – jeg vil bare ikke leve» av Ann Heberlein er oversatt og omarbeidet til en radiomonolog, som fremføres av skuespilleren Ane Dahl Torp.

Stykket er en gripende, selvbiografisk historie om å leve med selvmordstanker og tung angst.

Forfatteren Ann Heberlein er teolog og doktor i etikk, og angsten hun forteller om, er hennes egen. Hun deltar aktivt i samfunnsdebatten om psykisk helse og angst i Sverige, til tross for sin sykdom.

Ane Dahl Torp fikk i fjor høst oppdraget med å framføre teksten for Radioteatret.

Hør et utdrag av monologen her:

LES OGSÅ: – Stikkordet er «opprør»
LES OGSÅ: Buing for Hammerfest-film

– Ble ikke påvirket

Sammen med regissør Line Rosvoll omarbeidet hun teksten til å passe. Det er dyster og tung materie. I tillegg fikk trompetist og samboer Sjur Miljeteig jobben med å komponere musikken, som følger temaet. Til tross for det tunge materialet, til tross for at Torp gikk høygravid under innspillingen, og til tross for at hele husholdningen var involvert i å konstruere et mentalt rom rundt angst og selvmordstanker, gikk det ikke inn på Torp.

– Det er mulig jeg er veldig tykkhudet, men for oss hadde det ikke noe å si. Sist jeg var høygravid, spilte jeg barnemorder, så jeg er ikke typen til å bli så veldig påvirket, sier Torp til NRK.no.

– Men å sette seg inn i en sånn mental tilstand, med en så ekstrem angst, det må ha gjort inntrykk?

– Det er vel forskjellig fra person til person. Hvis jeg har et sammenbrudd på en scene, gjør jeg det på ordentlig. Første gang man gjør det, har man problemer med å gå ut av det etterpå. Men senere er det som kroppen din gjør det for deg. For meg er det i veldig stor grad en fysisk prosess, man blir mer fysisk sliten. Jeg klarer å se at det ikke handler om meg, jeg er ikke gal, jeg er klar over det. Jeg klarer å skille mellom det virkelige liv og det som skjer på scenen, sier hun.

LES OGSÅ: «Norsk» film kan vinne Gullbjørnen
LES OGSÅ: – Jeg var aldri i tvil om rollen

– Krever respekt og varsomhet

Torp og samboeren har jobbet med bearbeidingen av monologen siden i fjor høst. Det har krevd mye tid, og mange tanker.

– Det har vært et interessant arbeid, og det er et veldig vanskelig tema å ta opp.

– Alltid når man skal snakke om selvmord, er man samtidig redd for at det på en eller annen måte skal gi en smitteeffekt, eller at det skal forherlige selvmord. Dette er noe man må gjøre med stor respekt, med varsomhet, sier hun.

– Du har gjort radioteaterstykker tidligere, men du er mest kjent for folk på TV og på scenen. Hva er forskjellen?

– På radio har man ingen kropp, man synes ikke, det er bare folks ører man kan spille for. På Teaterhøgskolen lærte jeg at publikum skulle se én ting, høre en annen og oppfatte en tredje ting. På radio har man bare det man hører, og det var en utfordring, sier hun.

– Hvordan løste du det?

– Line (Rosvoll, journ. anm.)sa på et tidlig tidspunkt at hun fikk litt Radiodokumentarfeeling på stykket, og hun ville at vi skulle jobbe videre inspirert av det, men uten at vi skulle gjøre det dokumentarisk. Dette foregår i et kunstnerisk rom, det er musikk under, og ikke realistiske lydkulisser, sier hun.

LES OGSÅ: Femmarar for «Få meg på for faen»
LES OGSÅ: Bare høre, ikke se

Brukte Radiodokumentaren som inspirasjon

Ane Dahl Torp leste Heberleins bok fram og tilbake, til den var fillete.

– Den største utfordringen var monotonien. Dette er én person som snakker, og for å kunne orke å høre på det, måtte vi lage flere mentale rom. Derfor tenkte vi på Radiodokumentaren, sier hun.

LES OGSÅ: Ingen spøk å spille i katastrofefilm
LES OGSÅ: Ashton Kutcher anbefaler Død Snø

Radiodokumentaren Torp snakker om, er P2s gravende radioprogram. Der bruker journalisten en time på å gå inn i en sak, og opplevelsen er ofte en reise der journalisten bruker mye av seg selv, og samtidig lar intervjuobjektene fortelle sine historier uten avbrytende spørsmål.

Torp så for seg at hun spilte disse rollene fra Radiodokumentaren, journalisten og det åpenhjertige intervjuobjektet, og bygget på den måten ulike mentale rom. Den betraktende journalisten, som Torp døpte «P2s utsendte», hadde større kontroll med og avstand fra hovedpersonen. Hun forteller nøkternt og godt om angsten.

Deretter kunne Torp gå inn i rollen som intervjuobjekt, som stilte friere, mer åpenhjertig og med større overskudd. Den intervjuede er mer tilstede enn P2s utsendte.

LES OGSÅ: Radioteater på NRK Gull
LES OGSÅ: Fem monologer om å strekke grenser

Og sist, og for lytterne mest gripende, er det mentale rommet som ligger nærmest. Anns innerste tanker og følelser, som blottlegges fullstendig. Tredelingen av rollen ble et arbeidsredskap, og vil ikke nødvendigvis være tydelig for lytteren. Men for Torp ble det en nøkkel til å gjøre rollen.

– Hvorfor sa du ja til dette prosjektet?

– Jeg har veldig lenge hatt lyst til å gjøre en monolog til Radioteatret, og la musikk være en stor del av det. Radio er et veldig intimt medium, der realismen er veldig påtrengende, man hører pust, samtidig som kan fjerne seg veldig langt fra realismen. Det blir veldig rart om man gjør det på film eller på teater, sier hun.

– Hvordan var selve produksjonen?

– Det hendte det ble felt noen tårer der i studio, men man er jo glad i å arbeide med ting man tror på, og føler er viktige, og som man selv tror skal bli bra, sier Torp.

Følges opp med debatt

Søndagens sending skal følges opp med en større debatt om angst og om selvmord. Både P2 og P1 vil til dels rydde sendeflaten mandag for å dekke temaet, med bakgrunn i Heberleins stykke. Det mener Torp er svært viktig.

– Hva håper du reaksjonene blir?

– Jeg har snakket med pårørende til mennesker med angst. De opplever at det er vanskelig å forstå hvordan det virkelig er å ha angst. Kanskje kan dette hjelpe til den forståelsen. Det er kanskje mye å drømme om, men jeg håper også at det kan gi trøst til de som har det. Jeg vil fortelle at du ikke er alene, at det er flere som har det sånn. Vil selvfølgelig også gi håp, og fortelle at livet er fint også, sier Torp.

LES OGSÅ: Fem monologer om sinne
LES OGSÅ: Det usynlige teater

Kulturstrøm

  • Gustav Klimts siste maleri solgt på auksjon

    Maleriet «Portrait of Miss Lieser» av den østerrikske kunstneren Gustav Klimt ble solgt på auksjon i Wien for 30 millioner euro, som tilsvarer rundt 350 millioner kroner.

    Klimt startet på portrettet i 1917, og det skulle bli hans siste maleri før han døde året etter. Han fikk aldri gjort det helt ferdig.

    Maleriet var savnet i nesten 100 år før det dukket opp på auksjonshuset i Wien tidligere i år, skriver BBC.

    Det har vært flere debatter om hvem kvinnen på bildet er, og hva som skjedde med bilde under 2. verdenskrig.

    Auksjonsleder Michael Kovacek, co-administrerende direktør for Kinsky Auction House taler ved siden av Claudia Moerth-Gasser, Klimt Expert, i begynnelsen av en auksjon for den østerrikske kunstneren Gustav Klimts portrett ble auksjonert ut.
    Foto: Reuters
  • Begravelses-musikal basert på Løvlands sanger.

    I september kommer begravelses-musikalen «You Raise me up» på Lillestrøm kultursenter, i samarbeid med komponist Rolf Løvland, skriver de i en pressemelding.

    Musikalen er en romantisk dramakomedie som utspiller seg i et begravelsesbyrå. Lisa Stokke og Øyvind Boye Løvold spiller hovedrollene.