Hukommelse
Når regnet kommer, puster byen atter.
Små dråper skyter hull i gatens støv,
og søppel skylles vekk med knitrelatter
fra gårsdagens aviser, kalk og løv.
De koffertkledde menn kan smile svett,
og hundene har sluttet med å gjø.
Et pregløst smil på skjermens rutenett:
Så lenge man kan huske, kan man dø.
Jeg går imellom vrak og byggeplasser,
bak skrift i neon som blir hakket vekk.
Jeg smiler som en dødsdømt dyrepasser,
jeg drømmer om å slippe denne sekk -
min mor, mitt navn, min kone og min gud;
et regn som skyller skriften av min hud.
Torbjørn Oppedal