- Besynderlig, tenkte Fru Sjøvalsen. Hun turte ikke innrømme redselen som grep klamt om hennes samvittighet. Her satt hun altså og leste en stil levert av en 14-åring. Fra hennes klasse! Var dette vulgært? Var det lånte ideer fra en roman? Hadde hun opplevd dette selv?
Toril Lydt var i grunn som alle andre fjortiser. Ikke for det; ingen er like, og i hvert fall ikke fjortiser. Det var allerede blitt november, og den første skolestilen i norsk var avviklet i klasse 11B på Leiken skole.
Toril hadde sittet uforskammet lenge før hun kom i gang med skrivingen. Hun hadde så mange tanker i hodet samtidig, og hadde ikke helt funnet seg til rette i den nye klassen.
En god del av hennes nye klassevenner og –venninner kjente hun fra før, men etter sommeren var så mye annerledes. At hun kom fra et helt annet land, var i seg selv ikke noe spesielt. Det var ganske alminnelig. At begge hennes foreldre likevel var norske, var heller ikke så uvanlig. Men hun tok seg veldig nær av fleip og andre kommentarer rundt hennes kulturelle tilhørighet. Dette til tross for at hun hadde bodd her i 10 år.
Hun hadde en gang i 9.ende klasse tatt mot til seg og fortalt om sin bakgrunn. Et lite foredrag hadde hun laget sammen med heimkunnskapslærerinnen Fru Garverud. Så spennende, hadde hun syntes. De dagene ble liksom så veldig viktige. Fru Garverud samlet ivrig inn informasjon som Toril selv ikke hadde tilgang på. Og selvfølgelig møtte heimkunnskapslærerinnen opp i norsktimen, da Toril holdt sitt foredrag om seg selv og mange andre asiater i Norge.
Derimot var finalen nesten en dødserklæring for Torils personlige mot og individuelle deltagelse i skolesamfunnet.
Hun avsluttet med en kort monolog, hvor hun uheldigvis betegnet seg som abortert, og ikke adoptert. Det skulle hun slite lenge med.
Til slutt hadde hun valgt oppgaven med betegnelsen "fri stil". Hun hadde skrevet om to ektepar, hvor ektemennene var arbeidskamerater i samme bedrift. Det som uroet Fru Sjøvalsen var at Toril fremmet så veldig voksent perspektiv. Hvor hadde hun denne historien fra? Fru Sjøvalsen følte en personlig uhygge over denne teksten. Ikke uten tanke på sitt eget privatliv.
Besettelse - den beste coach
Planen hadde lenge murret i Tomas’ bakhode. Ikke bare denne planen, men flere ideer hadde lenge konkurrert i hans underbevissthet. Personer som Tomas planlegger ikke mord. Planer om kaldblodig mord på sine kjære kolleger, finner en ikke i de samfunnslag Tomas tilhører. Ikke er han typen til slikt heller. Derfor var det selvfølgelig ubevisst at disse planene ble skapt. De hadde latt seg unnfange av den delvis fortrengte besettelsen om å fjerne slitsomme Nils fra omgangskretsen. Når han skulle sette planen ut i livet - det kunne han naturligvis ikke vite.
Morder og mor
Karin hadde langt på vei falt for Nils’ handicap, eller sykdom som det rent medisinsk betegnes. Det var de periodiske pleiebehovene til Nils som gjorde det så lett å tilfredsstille ham. Og sammen hadde de alltid vært klar over hverandres svakheter og forholdt seg ydmykt til hverandres behov. Hadde.
Hun selv opplevde betydelige komplikasjoner som tenåring.
- Noen preges spesielt sterkt av de fysiologiske forandringene i puberteten, hadde helsesøster sagt den gangen. Men selv hadde Karin og hennes mor holdt fast på at rideulykken var skyld i det hele. Indirekte var Karins anstrengte forhold til medelever resultat av skadene hun ble påført som 11-åring. Da falt hun av hesten hun red på, og hesten tråkket på henne med tre steg. Leveren var nær på å settes ut av funksjon. Den ene nyren løsnet og ble skadet til det ubrukelige. I tillegg fikk hun et brudd i ryggsøylen helt nederst i korsryggen. Et meget pent brudd riktig nok. Karins noe anstrengte forhold til venner og venninner skyldtes ikke psykologiske problemer fra puberteten - det visste Karins mor!
Den neste kjekkasen Karin skulle falle for tilhørte den andre siden av helsesystemet - han var medisiner. Forholdet dem i mellom hadde vart en god stund. Hun begynte å føle at tiden var moden. Overmoden, rettet hun seg selv en gang hun tenkte på utfallet for Nils’ vedkommende.
En dramatisk dag på kontoret
Nils tok en rekke piller hele 4 ganger om dagen. En fargerik cocktail med den hensikt å regulere Kalium og væskebalansen, blodtrykk og enda litt til. Flere av pillene er balansert opp mot hverandre, som ofte ellers for piller av denne sorten. To timer før lunsj og to til tre timer etter lunsj inntok Nils sine små cocktails på jobben.
- Tomas! Skynd deg, skynd deg! Ropte Solveig. Nils sto på knærne lent over kontorstolen. Han gispet etter luft. Pusten var tung – han orket knapt å trekke pusten mer. Han var blek, neste litt blålig i ansiktet, og klarte ikke å kommunisere med Solveig som stod ved siden av. Observerte Nils at Solveig og nå nettopp ankomne Tomas var i rommet?
- Vi må ringe ambulanse, sa Tomas før han besluttsomt grep telefonen på kontorpulten.
- Så ille, var alt Solveig klarte i si.
Tomas og Solveig sto litt rådville og var glade ambulansen lovet maks 4 minutter før de var på plass.
- Er han blitt sykere tror du? Begynner kroppen hans å streike innvendig? Solveig prøvde å fornemme hva som feilte Nils. - Kanskje han kan ha fått feil medisiner, innskjøt hun.
- Jeg vet ikke, avslo Tomas, men han skulle ikke reagere sånn…
- De gjør så mye dumt for tiden, disse legene, dømte Solveig.
- Ja, mumlet Tomas og angret sitt noe suspekte kommentar der han stod i selskap med enda en kollega.
Skrevet av
Tor-Olav Lund