En utydelig liten lapp
Lars Sverre Jacobsen bodde sammen med sin uføretrygdede mor i en 1 roms leilighet med et bitte lite kjøkken. Det var også et lite bad med et badekar som var fylt halvveis opp mot taket med gamle aviser. Hans mor hadde nøysomlig pakket avisene ner i badekaret i en årrekke. Lasse hadde for lengst sluttet å lure på hvorfor – det var vel en av alle disse tvang som hun hadde slitt med siden han var en liten gutt en gang på 60-tallet. Den gangen hadde moren hans vært en ung pen dame som ofte hadde besøk.
Lasse hadde ikke stor glede av alle disse avisene som okkuperte badet. Det var ikke mange som visste det, i ærlighetens navn var det bare han selv som hadde kjennskap til at han faktisk ikke kunne lese. I hvert fall ikke de små bokstavene. Moren elsket å lese aviser og hadde alltid vært mest opptatt av seg selv og sine ting. Hun hadde ikke gjennomskuet ham og han hadde lært en del knep for å unngå å bli avslørt.
Dette var en av de få gangene i hans 40 års lange liv som han virkelig savnet kunsten å kunne tyde disse små krummelurer på hvitt papir. Hva var det sosialkuratoren hadde skrevet på lappen som han fått etter at han hadde levert avslaget. "Denne lappen må du ikke vise til en djevel hvis du vil tjene noen raske lapper" hadde Lydt sagt i det han reiste seg etter ham når han var på vei å slenge døren etter seg. Først trodde han at det var en manøver fra kuratoren for å unngå smellet i døren, men så oppfattet han at det var noe smiskende over smilet til saksbehandleren som han ikke hadde sett før. Når han så på lappen som han ikke kunne lese, vurderte han et kort øyeblikk å si at han ikke kunne se hva det sto på lappen. Dette hadde dog kunnet virke suspekt, da det var svært store bokstaver, selv om det var små. Kurator Lydt hadde jo flere ganger fått høre at han ikke hadde noen briller.
Så den slue kuratoren hadde skrevet med svært store bokstaver. De to første kunne han lese. Det var store K og lille o etter hverandre og så var det en bokstav til i det første ordet som kunne være hva som helst. Fikk de ikke lære å skrive ordentlig på sosialhøyskolen heller? Det nest siste ordet så ikke ut som et ord, men mer som ett tall. Han hadde lettere for tall, Lasse, så han konstaterte at det sto 18.00 og etter det sto de noe annet ubegripelig.
Lasse satt nå i sin del av den trange leiligheten og fingret på papirlappen. Moren satt i sitt hjørne og leste høyt for seg selv om fødsler og dødsfall. Så tok han sjansen, reiste seg for å gå ut på kjøkkenet og i det han gikk forbi moderen så "mistet" han lappen.
- Lasse har du endelig fått deg kjæreste!? Spurte moren i en ertende tone.
- Åssen de? Svarte Lasse forbauset.
- Å, det ser da ut som at det er et damemenneske som har skrevet det som står på denne lappen, - "kom tilbake hit kl 18" og så har hun skrevet seks i parentes, meg lurer du ikke Lasse liten!
Lasse ble lett sjokkert. Var kuratoren homse? Ja hadde han ikke en slik bart som noen av disse kunne ha. Men han var jo gift og hadde barn, det hadde han sett en gang utenfor kontoret. Men det kanskje var en slik type som gikk begge veier….
En ny vending
Nei damer var ikke Lasses greie, men det betydde ikke at han dermed kunne tenke seg å tjene penger på å gjøre noen tjenester for en skaphomse til kurator. Men det fantes jo andre muligheter å tjene penger på dette. Det fantes jo noe som hette utpressing. Kanskje det gikk å tjene noen tusenlapper gjennom å true kuratoren med å fortelle om det skammelige forslaget for den nye sjefen hans.
Lasse gikk tilbake til kurator Lydt neste dag.
- Gi meg 5000 kroner, ellers så viser jeg lappen for sjefen din.
- Jeg tror du misforstår meg litt Lasse liten. Det er jeg som skal fortelle deg hva du skal gjøre for å tjene nonen hundrelapper.
- Som du vil frøken, sa Lasse i det han gikk ut av døren.
Der krasjet ham uventet med Nils Åmot som var på vei inn til sin venn og kollega for å si at det eneste som sønnen hans ønsket seg til bursdaggave var et sags mekanisk snurrebass som hadde vært på tv-reklame.
- Hei du Åmot, veit du hva den homsen til kurator har bedt meg om eller?
- Hva er det du snakker om Jacobsen? Svarte Nils og trekte seg unna på behørig avstand.
- Ja gjett det du? Lasse snudde seg mot Thomas og sa i en ganske truende tone - Tenk over mitt forslag Lydt. Jeg ser deg i morgen når du har tenkt igjennom saken.
- Hva handler dette om Thomas? spurte Nils med en dårlig skjult nysgjerrighet i stemmen. Thomas stivnet, det gikk et stykk gjennom kroppen, an så VG's rubrikker foran seg. Saken hadde tatt en helt ny venning. Det som var tenkt som et forsøk å få Lasse til å drite ut Nils for penger, hadde nå snudd til noe som kunne koste ham selv både jobb, karriere, familie og venner. Hvordan skulle han forklare for Nils at han hadde lagd en avtale etter kontortid med en av de mest kjente sosialklientene i byen. Og hva var det som fikk denne klienten å tro at han var homse? Var det kanskje atpå til det han faktisk var?
Skrevet av
"Topsy"