Et velsmurt festivalmaskineri

Det er festivalpremiere i Oslo, etter fem år i Halden. Ekebergsletta er nærmest ugjenkjennelig, og virker om mulig større, selv om arealet i virkeligheten er innskrenka.

Jeg stålsetter meg før min jomfrutur på Norges største rockefestival. En liten, brun dame i fargerike klær, som nådeløst skal slenges oppi en gryte av store hvite menn i slitte svarte band-T-skjorter. Men, som jeg burde ha skjønt: Det er ikke bare stereotypiske rockehoder som dukker opp for å se tungvektere som KISS, Def Leppard og Slayer.

Lidenskap

Jeg skal ikke påstå at det ikke er mye uklipt hår og svett, svart bomull å se, men ikke kun. De største fellesnevnerne i festivalpublikumet er heller lettere solbrente panner, og en uforbeholden lidenskap for renskåren rock. Jeg merker at det dirrer svakt i lufta. Folk har gleda seg til dette. I kulissene venter yndlingsbandene på at de skal stikke armen i været og gi dem sitt mest infernalske skrik: Den ultimative kjærlighetserklæring til musikken.

Det er et gjenkjennelig oppsett, men det er godt komponert, med korte avstander og nok kriker og kroker til at alle kan finne seg til rette. Hovedscenen er akkurat slik en hovedscene bør være – svær og svart og dynka i sol – og de to mindre scenene under tak, «Scream stage» og «Vampire stage» (Munch-tema der, ja), gir muligheter for de mørkere, mer intime konsertopplevelsene.

Skamløse fans

Jeg glemmer fort hvor jeg er i denne lille verdenen her, som vel er et tegn på et vellykket arrangement. For er ikke det noe av poenget med festival, at man befinner seg i en tidsfortrengende, virkelighetsfortrengende boble? At det kun finnes sol, øl og musikk?

Jeg stikker prøvende en djevelhorn-hånd i været, helt uironisk, og det føles overraskende nok ikke kleint. Det er det som er forfriskende med en festival som denne – Publikum er dedikerte, og skamløse i sin elsk for rock. Ja, vi er i Norge, så folk går jo ikke helt amok, men jeg vil påstå at flere her tør å være seg sjæl med hud og hår (og eventuelt skinn og nagler), og legger selvbevisstheten på hylla en liten stund.

Barnevennlig

Her er det mat til alle tunger, fancy øl og ufancy øl, «Neseblod»-bod, en (åpenbart veldig populær) merch-bod, tattoo/piercing-sjappe, og midt i alt det mørke, svarte: Et tivoli. Kanskje et tegn på at alle aldere er velkomne her, noe som etter hvert bevises av et overraskende høyt antall kids i svarte T-skjorter og rosa ørevern. Små rockelærlinger som innlemmes i foreldrenes verden for en dag.

Dette fortjener honnør! Ikke mange seriøse musikkfestivaler føles såpass barnevennlige som denne. Dette, i tillegg til rullestolplattformer ved alle scener og flust med frivillige som er vennlige og hjelpsomme, sier meg at Tons of Rock er rausere og mer inkluderende enn mange kanskje skulle trodd.

Tommel opp

Jeg kan trygt si at jeg har fått en såpass kraftig rockdose nå at det kommer til å vare en stund. Fra det mørkeste mest sataniske, til irsk drikkevisepunkrock, til mongolsk heavy metal, til trad stadionrock, og alt som ligger imellom. Ulver leverte en nydelig, visuell og gjennomført konsert, deres mor (hehe) Wolfmother var intet mindre enn prima, Slayer var legendariske (jeg må innrømme her at jeg ble rimelig betatt av den gudeaktige frontmannen Tom Araya), og KISS var en underholdende og sjarmerende parodi på seg selv.

Både line-up og lydkvalitet var tommel opp, så da gjenstår det bare å si: Hvis du kjenner at det sitrer i blodet etter power-riffs og gitarsoloer fra helvete, hvis du kjenner det kribler i djevelhornfingrene, eller hvis du bare er nysgjerrig på denne lille verdenen her – Kom deg på Ekebergsletta neste år!