Riktignok er «Tømmerhoggeren» for en kriminalbok å regne, og slike bøker har ofte helter. Å kalle Michal Witkowskis jeg-fortellende hovedperson «helt» kjennes allikevel ikke helt bra - ikke engang utstyrt med forstavelsen -anti. Men en artig skrue, er han, den homofile, hypokondriske, ikke lenger helt unge halvkjendisen av en forfatter. Han som en sen novemberdag forlater Warszawa for å begi seg til Østersjøkysten, til et sesongdødt ferie- og turiststed. Til en gammel skogvokterbolig og en eldre mann ved navn Robert. Han skal bo der litt, legge Warszawa, hipsterne, medikamentene, børsten og tobakken bak seg for en stund og skrive bok – en kriminalbok.
Hettegenser og råskinn
Hvor alvorlig vi skal ta det faktum at bokens forfatter deler navn med virkelighetens, vet jeg ikke, men karen som kladder det til der oppe ved Østersjøen, ser i alle fall research i det meste – han noterer detaljer, flittig, i sin lille Moleskin-bok og tenker skrivenytte. For eksempel når han nærmest adopterer en ung mann med slette vaner og hettegenser som han raskt døper «råskinnet» og finner svært sjarmerende.
Svindel død og samtidshistorie
I mangel av et plot og en historie å fortelle, setter Michal like godt i gang en etterforskning av sin påfallende husvert, Robert. Så viser det seg underveis at det ikke var så dumt. Noe har foregått som involverer så vel svindel som død, svik, og penger. For ikke å glemme samtidshistorien – den før og etter 1989 og kommunismens fall.
Rav og svovel
Den viktigste grunnen til å få denne boken med seg, er trolig Michal Witkowskis finslipte observasjonsevne og talent for å formidle det han har sett, hørt og erfart. La fortellingen omfatte alt, fra ravbiter og svovelklumper på stranda, via mopedkjøring i kaldt vær til den lokale gangstersønnens stupiditet.
Klart og slående
Mange har sikkert fornemmet den loslitte forlorenheten som hviler over et typisk sommerturiststed når høsten og vinteren tar over styringen. Witkowskis bilder er klare og slående. Han forteller med en vittig, sorgmunter slagferdighet som stiller objektene hans under sterkt lys – det være seg kommunistpampenes liv og privilegier, sporene etter dem, eller den moderne tidens lefling for svenske spa-utbyggere, euro og gangsterdrevet tomte- og turistsvindel.
Også den historien som etter hvert vikles ut – på samme uanstrengt elegante måte som teksten ellers – viser seg å ha en grå og hverdagslig tristesse i seg. En det er lett å assosiere til november ved Østersjøen og spor etter polsk kommunisme. Uten at fortellingen blir uinteressant som spenningselement av den grunn. Det er heller slik at teksten kler historien og historien kler teksten i denne boken.
Etterlengtet fornying
Lest som spennings- eller krim-litteratur kan «Tømmerhoggeren» stå som et befriende eksempel på at sjangeren kan finne veier ut av stivnede formgrep den har levd under lenge. Hos Michal Witkowski finner leseren ikke bare en ny vri, en «troverdig hovedperson» og god fortellerteknikk, her brøytes nytt land for en kommenterende og sammfunnsnær spenningslitteratur. Som attpåtil er vittig.
Slutten på greip?
Om jeg har innvendinger, må det være et litt høyt antall korrekturfeil. Oversetter Agnes Banachs språk passer ellers boken som hånd i hanske og er lystig lesning. Jeg klarer imidlertid ikke å avgjøre om jeg synes slutten holder bokens kvalitet for øvrig – eller om den bare henger der som en løs og gjenglemt tråd.
