(John Hiatt)
Både John Hiatt og Deep Purple gjestet Oslo tirsdag, hvor de spilte bare et drøyt steinkast unna hverandre. Men om den geografiske avstanden mellom dem ikke var så stor, er den musikalske forskjellen og innstillingen desto større. Slik også inntrykket som deres Oslo-
Ian Gillan begynte i Deep Purple for over 30 år siden. Og burde kanskje sluttet mens leken fortsatt var god? Foto: AP Photo / MTI, Tamas Kovacs.
konserter skapte lå lysår fra hverandre.
Rapport fra Purple
For mens vi valgte Hiatt sammen med 800 andre, fikk vi rapporter fra vår utsendte observatør på Deep Purple-konserten.
Og ifølge ham (selv en gammel Deep Purple-fan) "begynte seansen som et trivelig gjenhør, fortsatte som et dårlig coverband, og derfra ble det bare enda verre". Aller verst var Deep Purple visstnok i de nye låtene fra årets ferske "Bananas"-album, hvor bandet ribbet for nostalgi og gammel heder ikke lenger har noe å skjule seg bak.
Meningsløsheten med dagens anakronistiske Deep Purple-utgave ble bare så altfor åpenbar, og etter en time orket ikke vår observatør mer. I stedet ruslet han over til Rockefeller og Hiatt. Og mens han stilte seg opp ved vår side, tikket en melding fra en av kompisene som fortsatt var i Oslo Spektrum inn på mobilen hans: "du gikk akkurat glipp av "Smoke On The Water"...din heldige drittstøvel!".
Hiatt på høyden
"Smoke On The Water" fikk vi naturlig nok ikke på Rockefeller. Til gjengjeld serverte John Hiatt låter som "The Tiki Bar Is Open", "Paper Thin", "Riding With The King", "Cry Love", "Drive South", "Slow Turning", "Have A Little Faith In Me" og "Thing Called Love". Samt andre gamle og nye låter fra hans nesten 30-årige karriere som plateartist smakfullt dandert gjennom to timer.
Og mens Deep Purple tydeligvis synger på siste vers i et krampaktig forsøk på å sole seg i fordums, utstråler John Hiatt en naturlig vitalitet som viser at hans sanger og han selv vandrer gjennom livet i samme takt.
For selv om tyngdepunktet i hans tilbakeblikk lå rundt siste halvdel av 1980-tallet og album som "Bring The Family" og "Slow Turning", var friksjonen mellom gammelt og nytt (slik som "My Baby Blue" og "Circle Back") fraværende. Alt glir passende inn i Hiatts musikalske ferd.
Solid håndverker
John Hiatt er en solid håndverker i singer/songwriter-faget, med en meget god og omfattende sangkatalog å støtte seg til og med sikker sans for detaljer. Og når dette kombineres med et sjarmerende og ujålete vesen som viser at han faktisk trives med sitt liv på scenen – og med publikum i salen – så blir han vanskelig å mislike.
Hiatt kan derfor sjelden bli dårlig, det er mer bare et spørsmål om hvor god han er. Slik også tirsdag, hvor Hiatt med hjelp av sitt band Goners generelt og gitarist Sonny Landreth spesielt varmet med en velbalansert miks av vare fortellinger og rocka energi. Likevel manglet kanskje den ekstra gnisten som kan skape den magien vi har opplevd med Hiatt ved et par tidligere anledninger.
Høy Hiatt, drit Purple
Men selv på en kveld hvor magien uteblir, evner Hiatt å skape en ærlig stemning som frister til gjenhør ved neste korsvei.
Og det er altså langt mer enn hva rapportene fra Oslo Spektrum og Deep Purple kunne fortelle oss om.