Jack og Meg White er blitt genierklærte for sin tromme-gitarduomusikk, samtidig som de har bygget opp en myte om seg selv som søsken.
Det stemmer selvsagt ikke, men ellers stemmer det meste for Detroit-paret om dagen. Albumet "White Blood Cells" havnet på mange “ti beste"-lister i fjor, og da de for få måneder siden spilte i Oslo var anmelderne enige om at det var årets konsert.
Fullt så bra var ikke Roskilde-konserten, men likevel mer enn god nok til at troen på White Stripes ble ytterligere forsterket. Slik også menigheten deres ganske sikkert ble forsterket med noen nye tusen fans etter showet på den Grønne scene.
Meg White, bak trommene, er ikke Jack Whites søster, men hans tidligere kjæreste (foto: Jørn Gjersøe).
Ville vel mye?
Alt stemte likevel ikke til å begynne med. Kanskje prøvde de bare vel hardt i startfasen, for det ble til tider noe anstrengt over Jacks spill, som dermed mistet noe av den intense flyten og forløsende effekten den kunne ha hatt.
Usikkerheten forsvant heldigvis raskt, for etter hiten "Hotel Yourba" ble Jack gradvis tryggere i sin maniske intensitet, slik at originaliteten i musikken sto klarere fram uforstyrret. For samtidig som Jack la ut på gitareskapader i et støyende, bluesbasert terreng, markerte Meg rytme og bass nøye tilpasset konseptet.
Velkommen til Quart!
Naturlig nok ble det mange låter fra "White Blood Cells", men White Stripes – for øvrig stilriktig kledd i bare rødt og hvitt – avla også Bob Dylan ("Big"), Robert Johnson ("Stop Breaking Down") og noen få andre besøk med coverversjoner. Som selvsagt låter som noe helt annet enn originalene.
I stedet har de i White Stripes tapning fått en renskåren og grovt tilhugd drakt med støyelementer som står på egne bein. White Stripes lyser opp i dagens landskap, og det skal bli moro å se dem på Quart til uka!
Mistet sporet?
Trail of Dead – eller And You Will Know Us by the Trail of Dead som de egentlig heter – er som White Stripes amerikanske med sans for støyrock, men der stopper også de fleste likhetene.
Jack White knuste gitaren sin mot slutten av konserten (foto: Jørn Gjersøe).
For mens White Stripes befinner seg i en minimalistisk rocktradisjon, står Trail of Dead nærmere den pompøst dramatiske rocken, til tider i samme avdeling som Smashing Pumpkins. Med hyppige temposkift og variert instrumentering som bygger stemninger.
Rått og konfronterende
I hvert fall på plate, for på Roskilde søndag satset de heller på konfronterende og tunge gitarvegger med en (av vokalisten) uttalt "fuck all"-holdning. Masse energi og til tider både medrivende tungt og morsomt, men også noe masete monotont og unyansert som gjorde at det store kicket uteble. Spesielt som de søndag visket ut mange av konturene i musikken sin, slik at bandet mistet mye av sitt sjarmerende særpreg fra plata.
At de på tampen av konserten knuser litt gitarer og ramponerer trommesettet skapte selvfølgelig litt glede i teltet. Men heller ikke det å gå litt berserk med instrumenter på scenen er jo noe nytt.
