Krever sin mann
Norske debutromaner kan være nådeløse opplevelser. For å komme gjennom selv korte historier må man ofte treffe en nøye planlagt formkurve, man må kunne sitte i absolutt stillhet og man bør ha en kanne sterk kaffe for hånden. Sånn er det også med Bjarte Samuelsens debut, "Tilsynekomst".
Boken handler om den vanlige mannen Karsten som har mistet kunstnerkona si, Maria. Karsten hadde ikke så mye å si om Marias kunst mens hun levde, men nå prøver han å skrive konas historie. Prosjektet mislykkes, helt til Karsten møter raringene Asle og August, som får ham med i en fortellerforening.
Utilgjengelig
Ikke et vondt ord om Samuelsens forfattertalent – han skriver nemlig så det enkelte steder lukter svidd - men denne gripende historien er pakket inn i et språk som det gjennomsnittelige bokklubbmedlem sjelden utsettes for. "Tilsynekomst" er ikke en bok man plutselig finner ut at middagsgjesten bare må lese.
"Og så berre gjekk ho, ho skulle måle no, hadde bestemt seg, gjekk med rolege rørsler, kunne ikkje vekke Karsten, og så drakk ho alt det vatnet, sjølvsagt tørst etter alle dei tablettane, og så står ho no og ser seg sjølv stå og måle nede i kjellaren. Nei, kan vel ikkje vere sant, dette? For det går vel ikkje an å sjå seg sjølv måle når ho står og ser på seg sjølv? Men samstundes er det jo sant, for ho Maria ser no det ho ser, og då kan ho ikkje tvile på kva som er sanning og på kva som ikkje er sanning. Så ho Maria held frem med å stå og sjå seg sjølv måle, seg sjølv som på ein måte ikkje er ho, men som likevel må vere ho, som om det er ei anna ho i ho. Og det kan vel skjønast, tenkjer ho Maria og ser seg sjølv halde fram med dei brune og raude fargane. For ei gong skal også ho måle slik som ho ser seg sjølv måle no, seier ho til seg sjølv, men ikkje no, for no må ho berre stå og sjå, følgje med på kva som er dei riktige fargane."
Men også komisk
Dette er beinhardt! Men det må sies at Samuelsen særlig i den første halvdelen gjør det litt enklere for leseren. Historien om den sorgtunge Karsten som slår i hjel kveldene på puben sammen med sin tause kompis Hansen - mens han ser for seg hvilke store litterære tanker denne Hansen sitter og jobber med, grenser til stor komikk. Samuelsen har nemlig langt på vei skrevet en humoristisk og burlesk roman, men særlig den siste halvdelen er svært, svært utilgjengelig. Her mister man oversikten over både tid og sted og hvem som egentlig sier hva.
Med Samuelsen står man altså foran en forfatter som lett kan skrive skjorta av de fleste norske bestselgerne. Samtidig har man å gjøre med en stabukk som nekter å fri til leserne. Det er synd, for med litt mer vilje til å ta hensyn til leserne, ville Samuelsen fått det publikummet han fortjener.
