Hør:
Se:
Slik tenker Spinoza:
Den korteste veien mellom to punkter er en rett linje. Slik er det alltid. Summen av vinklene i en trekant er 180 grader. Det er også en evig sannhet, like gyldig for oss som for Euklid og Pytagoras for tre tusen år siden.
Men finnes det en menneskesinnets geometri? Sannheter like evige og gyldige som vinkelsummen i en trekant?
Det mente Spinoza.Hvordan må vi tenke for å bringe på det rene slike sannheter for oss selv? Hva slags forestillinger krever Spinoza at vi gjør oss for å angi aksiomer til selvets geometri? Vi kan jo begynne med å lete etter egenskaper i oss selv som vi har felles med andre mennesker, foreslår han
Språket og tenkeevnen
er åpenbare fellestrekk. Likedan transcendensen, evnen til å ”se seg selv utenfra”. Latteren, gråten, ondskap, glede og sorg er andre felles egenskaper, og så døden, naturligvis. Man tilskriver eller fraskriver seg selv egenskaper i lys av felles egenskaper som alle mennesker har - som en første vei til selverkjennelse – også da som tilskuere til oss selv – ikke deltakere. Yes? Wetlesen skriver:
Spinozas tredje art erkjennelse er i langt høyere grad deltakerens synsvinkel, her forholder man seg ikke reflektert til seg selv, men refleksivt. Dette innebærer en form for selvbevissthet, men ikke i form av bevissthet om seg selv som objekt.
Her inntar man ikke lenger et reflektert, tematisert, posisjonelt forhold til selg selv; man lar være å objektiviserer eller tingliggjøre seg selv. I stedet inntar man et refleksivt, prereflektert, ikketematissert, ikke posisjonelt forhold til seg selv, hvilket innebærer en form for umiddelbar selvbevissthet, og dette er noe man føler og erfarer.
Tenkning versus fornemmelse
Ved å skille mellom det å tenke og det å fornemme forsøker Spinoza å vise at den tredje arten av erkjennelse er den avgjørende, den som gir oss opplevelsen av at vår væren er ”evig”. Spinoza skriver: ”Selv om vi ikke husker at vi eksisterte forut for kroppen, føler vi at sinnet (…) er evig, og den eksistensen som tilkommer sinnet kan ikke avgrenses i tid eller forklares ved varighet”.
Legg merke til at Spinoza her antar at vi er deltaker i en opplevelse, ikke tilskuer til den samme opplevelsen. Vi ”er” i fornemmelsen av at sinnet sokner til evighetsdimensjonen.
Meditasjon
Slik jeg forstår Wetlesens tekst rører Spinoza her ved den tilstanden, erfaringen eller opplevelsen jeg forestiller meg kan oppstå i meditasjon. Altså at det timelige blir borte fra bevisstheten, og det evige kontempleres.
Den som mediterer skifter ut den vanlige, hverdagslige måten å erfare seg selv og kroppen på – og dermed fjernes det som hindrer ham i å oppleve å være ”inderlig tilstede” i sitt legeme.
Samtidig, skriver Wetlesen, - innebærer dette at man ikke forstår sin egen kropp som isolert fra det som er utenfor kroppen, men tvert i mot forstår man den som et modus innenfor hele det området vi kaller naturen.
Denne indre samhørigheten med alle ting er altså tilstede for den som er tilstedeværende på denne meditative måten. Slik erkjenner man seg selv som indre forbundet med andre, ikke bare mennesker, men dyr, planter, mikroorganismer, kort sagt: Hele universet.
Wetlesen antar at apostelen Paulus gir uttrykk for en slik opplevelse når han sier ”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg”:
Musikken:
1
2
